Når man blir overrasket av et vennlig ansikt

Svikeren

Han er familiefar. Arbeidsom. Rik. Han har ennå ikke fått navnet Israel, han kalles fortsatt Jakob. I mange år har han vært i utlandet. Men nå skal han gjøre alvor av tanken på hjemtur.

Problemet er tvillingbroren Esau. Konflikten dem imellom gjorde i sin tid at han måtte flykte. Han vet det: Han er selv den skyldige. Han narret Esau og ydmyket ham.

Nå gruer han seg. Tenk om Esau møter meg slik jeg har fortjent? Tenk om han fortsatt er fryktelig sint og ville hevne seg?

Jakob forbereder seg godt. Kjemper med Gud i bønn. Ordner med en stor gave. Sender den foran seg. Vil prøve å blidgjøre tvillingbroren.

Men hva skjer?

Esau bryr seg ikke om gaven. Men han bryr seg om Jakob! Han kommer mot ham med åpne armer. De omfavner hverandre. Begge gråter. Etterpå sier Jakob: «… da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg» (1 Mos 33,10).

Fortsatt høy puls? Ja, men nå av glede. (Se 1 Mos 32-33.)

Menneskehandlerne

Jakob fikk tolv sønner. Den ene av dem, Josef, opplevde noe av det grusomste noen kan oppleve: Brødrene ville kvitte seg med ham. De mishandlet ham og solgte ham som slave.

Menneskehandel. Rystende.

Men brødrene kom i nød. De måtte til Egypt for å handle mat. Og der i Egypt… var Josef nå blitt nestsjef! Brødrene kjente ham ikke, de trodde han var død. Et underlig drama utspilte seg. Brødrene ble myke om hjertet. De måtte etter hvert innrømme ugjerningen de en gang hadde gjort.

Så kommer dagen da Josef ‘kaster maska’. Han forteller hvem han er. Og de ser det: Det er Josef. Han møter oss ikke med hevn og straff. Nei, ansiktet hans er mildt og vennlig.

Det ble siste akt i dramaet. En erfaring av nåde. (Se 1 Mos 45,1-15; 50,18-21.)

Den utagerende sønnen

Han maste til seg arven. Så stakk han av og begynte å leve i strid med normene i barndomshjemmet. Men hjemlengselen ble sterk. Han ville hjem. Problemet var hvordan far ville ta imot ham.

La oss hoppe like til møtepunktet mellom dem. Far oppdaget ham langt borte. Sprang imot ham. Lot fortid være fortid. Omfavnet ham. Laget til et festmåltid. Jubelen sto i taket. Fars ansikt strålte.

Fortjent behandling? Nei. Agape. Kjærlighet.  (Se Luk 15)

Vi

Gud kan sammenlignes med Esau, med Josef og med denne faren. Han har også mye å være opprørt over. Ja, han har grunn til å avvise oss.

Men Gud overrasker. Han sender oss et gledesbudskap. Lytter vi til det, kan vi tydelig se for oss hans vennlige ansikt.

Han er fortsatt den hellige. I hans øyne er synd fortsatt synd. Men Gud har selv ryddet opp. Grunnlaget for konflikten er tatt bort. Han lot Jesus bli dømt for det vi hadde gjort. Bibelen uttrykker det slik: Den ‘forbannelsen’ som Guds lov lyser over oss skyldige mennesker, rammet Jesus (Gal 3,13).

Nå sier Gud ‘kom!’ Han lar fortid være fortid. Tilgir oss syndene våre. Gir oss rett til å være hans barn. Vil samtale med oss og veilede oss som en god far. Lover oss arverett til himmelen (Ef 1,3-14).

Ja, han er den himmelske brudgommen som utvelger oss til sin brud og kler oss i bryllupsdrakt! Han vil være hos oss, nær oss og med oss alle slags dager. Livet ut – og enda lenger. (Se Ef 5,29-32.)

Høy fra det himmelske høye
vennlig et blikk på deg ser.
Ser du det smilende øye?
Stille, hva ønsker du mer?