Jeg er heldig som har mye å glede meg over i livet, med stort sett mange ting å bruke tida mi på, og mange å bruke den med. Til tider storkoser jeg meg rett og slett, og tenker at nå har jeg «peaket» livet.

Bare dagen etterpå kan det snu fullstendig, og jeg kan føle meg sliten og lei, egentlig bare litt giddeløs. Hva er liksom poenget med alt jeg driver med? Sånn er det nok for de fleste av oss, av og til.

Ustabilt

Det jeg synes kan være utfordrende er hvor skiftende denne følelsen er på meg, fra dag til dag. Det kan være så ustabilt.

På mandag kan jeg være på topp, men så kommer tirsdagen og jeg tenker at denne dagen er jo bare håpløs. Kanskje kjenner du deg igjen.

Humøret kan bli ustabilt, men aller mest sinnsstemningen inni meg. Det kan gå utover de rundt meg, og det kan gå utover søvn og energinivå. Det kan bli en ond sirkel. 

blir du blenda

livet går

sånn passe

du vet når

du skal ta ned persienna

og så står det en plante

i veien

litt sånn går det

En quickfix?

Noen ganger føles det som det rett og slett er noe i veien.

Har jeg en magisk løsning som fikser alle problemene man møter på i livet? Nei. I det minste ikke noe sånt som man ser på film, hvor alt blir rosenrødt og flott før rulleteksten kommer over skjermen.

Men noe har jeg lært. Det er at når det stormer rundt oss, så er det en som likevel bevarer roen og kontrollen. Det er Jesus.

Jesus stiller stormen

Om alt annet man har av gleder i livet forsvinner, vil han likevel være der.

En dag Jesus og disiplene var på sjøen, kom det en storm, og snart begynte båten å ta inn vann. Mens dette skjedde sov Jesus.

De gikk bort og vekket ham og sa: «Mester, mester, vi går under!» Da reiste han seg og truet vinden og bølgene så de la seg, og det ble blikk stille. (Lukas 8,24)

Jesus bevarte roen selv i motgang. Disiplene var nok redde for hva som kunne komme til å skje, men Jesus hadde kontrollen.

I livet vårt, med alt vi opplever og alle forandringene rundt oss, kan det være vanskelig å ha kontroll og stabilitet. Derfor må vi la Jesus være ankeret i livet vårt. Om alt annet man har av gleder i livet forsvinner, vil han likevel være der.

Vår verdi er ikke lenger knyttet til hva vi gjør og presterer, men hva han allerede har gjort for oss.

Som han selv sa:

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Johannes 14,27)

Det er sant. Så blir utfordringen for oss å leve som om det er sant.