UP Tilbake
Nå vet jeg hva livet handler om

Nå vet jeg hva livet handler om

Anitas historie viser at vennskap kan føre ikke-troende til Jesus.

iLivet

iLivet er en artikkelserie hvor vi tar opp forskjellige temaer som kan være aktuelle i dagliglivet til iTros lesere.

Dette er Anita. Jenta som vokste opp i en ikke-kristen familie og tenkte at kristne var OK så lenge de ikke var altfor ”på”. Jenta som aldri satte sin fot på de kristne møtene på folkehøyskolen, og som baksnakket de kristne som trodde de var så mye bedre enn alle andre. Jenta som i dag er kristen, og mer enn noe annet ønsker å fortelle videre om Jesus.

Hun hadde hatt noen drypp av Jesus i barndommen: Noen få gullstjerner i en søndagsskolebok. En stund i et barnekor. En bestemor som sang noen salmer i blant. – Jeg kan huske at jeg lurte på om det fantes en Gud, og kanskje tenkte jeg mer på meningen med livet enn mange av mine jevnaldrende, forteller Anita.

Fulgte strømmen

I konfirmasjonstiden fikk hun sitt første virkelige møte med Jesus. Det var gøy på leir og hun tenkte på å bli kristen. Samtidig begynte mange av vennene å drikke og feste, og Anita ville også ha med seg moroa. Hun stod med en fot i hver leir. Hun ble utfordret på å bli konfirmantleder, og måtte ta et valg.

– Jeg opplevde et kristent liv som veldig regelstyrt. Ingenting var lov. Jeg ville være med på det som skjedde, det som var gøy.

Hun valgte de ikke-kristne, og i mange år så hun seg ikke tilbake.
Så møtte hun Kjersti.

”Interessert i meg, uten å prøve å frelse meg”

Hun kom inn på sykepleierstudiet på en kristen høyskole. En av de mange kristne medstudentene var Kjersti, og de ble raskt gode venner. – Det gøye var at hun var så nysgjerrig på hvem jeg var. Jeg opplevde at hun var oppriktig interessert i å være sammen med meg, uten intensjon om å frelse meg. Hun var etter hvert også veldig tydelig på sin kristne tro, men jeg følte aldri at hun presset noen tro på meg. Samtidig følte jeg meg ikke helt ulik Kjersti heller. Tross sin tro var hun ganske ”normal”. Hun bidro til å rive ned mange av mine fordommer mot kristne, forteller Anita.

«Hva har hun som ikke jeg har?”

– Jeg ble ganske tidlig fascinert over at Kjersti var så glad og alltid snakket positivt om alle, forteller Anita. Det var første gang jeg opplevde Jesus og det å være kristen som noe godt. ”Jesus er så bra, han er glad i deg, å være kristen er fantastisk!”, sa Kjersti. Det gjorde meg nysgjerrig. Hva hadde hun som ikke jeg hadde?

Anita ble invitert med i en bibelgruppe med Kjersti og noen venninner, og etterhvert ble hun med. – De var ikke akkurat sjenerte. De lovsang, ba og var veldig åpne. Jeg syntes mye var rart, men samtidig var folka så fine og jeg opplevde at de virkelig brydde seg om meg.

– Jeg skjønner ikke helt selv at jeg faktisk begynte der. Jeg var personen som rakket ned på kristne, og plutselig hadde jeg begynt i en bibelgruppe? Det var flaut å si det som det var, så jeg løy om hvor jeg skulle, men jeg fortsatte å komme. Jeg tror jeg ønsket å tro, men jeg fikk det ikke til.

Jesusbildet som ikke ville forsvinne

Helt fra hun valgte Jesus vekk som tenåring hadde hun sett det samme bildet i tankene sine: Jesus, stående med utstrakte armer på en svær haug, si: ”Anita, kom! Kom til meg, så ordner alt seg.”

Vendepunktet kom på Cuba. Anita skulle tilbringe tre måneder med bare ikke-kristne, og bibelgruppa var bekymra. De hadde laget flere brev som hun skulle åpne underveis, og et av disse var et kjærlighetsbrev fra Jesus.  – Bare at de hadde gått til bryet med å gjøre dette overrasket og varmet veldig, sier Anita.

Anita forteller at det var en voldsom kamp i  henne på denne reisen. På den ene siden så hun igjen og igjen bildet av Jesu utstrakte armer, og hørte ham si «Kom!». På den andre siden så hun livet hun hadde nå, og tanken på alt som måtte endre seg om hun ble kristen.

Hun hadde alltid hatt inntrykk av at å være kristen handlet om å være perfekt, og det kunne hun aldri leve opp til. Hun leste brev etter brev, og det var når hun kom til et kjærlighetsbrev fra Jesus  at hun plutselig innså at Jesus likte henne slik hun var nå.
– Jeg skjønte endelig at jeg ikke trengte å være perfekt. Jeg kunne bare ta i mot og la Jesus selv hjelpe meg å bli den han ville jeg skulle være. Da var det ikke vits å kjempe lenger. Bibelverset ”Jeg (Paulus) plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst ble veldig viktig for meg.

Relasjonene til kristne kom lenge før relasjonen til Jesus

– Mange tenker at man først skal fikse livet, deretter kan troen komme, og til slutt tilhørigheten blant de kristne. I mitt liv var det motsatt; Først tilhørighet og vennskap med kristne, så kom troen og først etter at jeg sa ja til Jesus kom prosessen med å leve som en kristen, forteller Anita.

– Jesus er trygghet. En som alltid er der og aldri svikter meg. Jeg føler meg aldri alene lenger. Jeg kan få tro at store ting kan skje. Ting er ikke tilfeldig. Nå vet jeg hva livet handler om.

Anitas største ønske er at flere skal få oppleve at meningen med livet er å kjenne Jesus.
– Mennesker trenger Jesus! De vet bare ikke hva de mangler i livet før de har møtt Ham. Selv savnet jeg ikke noe som barn, livet var fint. Og likevel var det en slags tomhet som jeg ikke visste at jeg hadde, før den forsvant da jeg ble kristen. Jeg har en følelse av å være komplett nå.

Du vet aldri hvem som går rundt og lurer

Anitas oppfordring er klar: bygg relasjoner!

– Jeg vet at jeg ikke er den eneste som tenkte ”kanskje er det noe, men jeg vet ikke helt.” Du tenker kanskje at dine ikke-kristne venner aldri kunne tenke seg å bli kristne, eller aldri tenker på dette. Du tar feil! For meg begynte det så smått med søndagsskole og kor. Det var noe med de kristne som gjorde meg nysgjerrig på hva de hadde. Men det var en lang prosess. Kanskje skal du være en brikke i noen andres prosess?

Hun er opptatt av at vi må være oppriktig interesserte i menneskene rundt oss, og villige til å investere i relasjonene. – Det er ikke vits å gå inn i en kortvarig relasjon og tenke at ”deg skal jeg frelse”. Bli ordentlig kjent, vær nysgjerrig på hvem den andre er. Det kan ta tid å rive ned fordommer og skape trygghet for de store spørsmålene, det beste stedet for dette er i en god relasjon.

– Tenk deg om – hvem har du rundt deg? Du vet aldri hvem som undrer, du vet aldri hvem som kan bli kristne, avslutter Anita.

 

Du vil kanskje også like:

Siste fra hver kategori