Myter om lovsang

Mange mener mye om lovsang. Jeg har pratet med noen av dem.

#1 Lovsang er en egen sjanger

T:  Prinsipielt er lovsang uavhengig av sjanger.

B.A:  Lovsang er jo først og fremst noe som har eksistert siden Kong Davids tid som en naturlig følge av respekt og ære til vår Gud . Man trenger verken instrumenter eller en spesifikk spillestil for at det skal være lovsang.

J:  Samtidig skal man ikke være så firkantet at man ikke erkjenner at lovsang gjerne kan kalles en musikksjanger. Det har blitt sånn at vi kaller den typiske moderne musikken vi har i menigheten lovsangsmusikk.

J.O:  Jeg tror Gud snakker ulikt med forskjellige folk. Ulike mennesker møtes gjennom ulike sjangere . Det er musikk mamma ikke skjønner bæret av, som treffer meg midt i mageregionen.

#2 Bra lovsang = bra menighet?

B.A:  Jeg tror ikke at det er noen avgjørende faktor for hvor bra en menighet er, men jeg tror definitivt at en menighet med god lovsang, både musikalsk og innholdsmessig, kan gi mersmak.

J:  Lovsang i seg selv er en veldig dårlig måleenhet, men Den Hellige Ånd møter folk gjennom lovsang. Man må spørre seg selv, sitter jeg igjen med; ”Gud er stor!” eller ”wow, den gitaristen var flink!»?

B.A:  Gud har aldri talt nedlatende om kvalitet, så lenge man ikke glemmer det viktigste; budskapet i lovsangen – ikke scenelys, røykmaskin og flinkis-musikere.

T:  En menighet som bevisst bruker tid på å gi Gud ære, den skjer det noe med. Men det er ikke derfor vi gjør det. Vi lovpriser Gud for han er verdt det, fordi han har bedt oss om å gjøre det og fordi det styrker vårt forhold til ham.  Når det foregår i en menighet samles de som deltar i et felles løft.

J.O:  Jeg tror virkelig musikk kan være med på å åpne for å både få noe fra og å kunne gi av seg selv til Gud, men det er også en risiko for at det skal bli sånn at Gud er så heldig som skal få høre en halvtime av min lovsang. Hvis lovsang blir en substitutt for å tjene Gud med livet sitt de andre dagene i uka, da må vi gjøre en reality-check.

#3 «Du må løfte hendene for å lovsynge best mulig

J:  For det første er det ikke noe galt i å være gira, kjempebra å ha masse følelser og vise dem, men det kommer ikke an på det ytre. Det kommer ikke an på om du står, løfter hender, smiler, griner eller hva du gjør. Det kommer an på hjertet ditt.

B.A:  Man er i en personlig lovprisning til Gud; hvordan man vil gjennomføre ”dialogen” er så forskjellig fra person til person.

J.O:  Personlig er jeg møkka lei av å høre lovsangsteam si ”du kan være akkurat som du vil”. Selvfølgelig kan du være som du vil! Jo mer man stresser, jo mer lurer folk på hvordan de skal være, tenker jeg. Jeg syns ikke man må verken det ene eller det andre, man skal aldri føle seg presset til noe som helst.

T:  Jeg har lyst å slå et slag for å løfte hendene igjen, jeg. Kroppsspråket vårt er ikke helt likegyldig, det gjør noe med en. Det er ikke bare sånn at vårt indre uttykkes i kroppen, det er jo også omvendt. Det skjer noe med ens kropp når en rekker hender, når en kneler. Jeg tror det ofte forløser noe.
At alle skal gjøre som de føler for, det tror jeg er en løgn, for det gjør vi ikke. Vi tilpasser oss og det gjør man overalt. Men det er et problem når det blir en flertallsmisforståelse. Når alle tror at de andre har det bedre med Gud enn jeg har det, fordi det ”ser sånn ut”.

#4 Jeg må være høyt oppe for å lovsynge

J:  En må ikke være glad for å anerkjenne og love Gud for hans velgjerninger.  Kanskje er det nettopp når vi IKKE er kjempeglade, har gode følelser, føler oss trygge i troen og så videre, at vi trenger å minnes på alt Gud har gjort og alle hans løfter.

J.O:  Vi må i menighetssammenheng favne om hele livet, ikke bare om den euforiske halleluja-delen, Hvis ikke må man jo dele ut spørreskjema i begynnelsen av hvert møte for å høre hvilken stemning folk er i.

T:  Mange mennesker har måttet lære seg å synge midt i det vanskelige. Det er bibelsk å takke Gud under alle forhold./b> Man skal ikke sitte og vente på at man har det bra før en kan takke Gud for den han er også midt i problemene.
Ingen skal få fortelle meg at de forfulgte kristne føler seg så veldig oppe når barna deres er tatt fra dem og de er slått og fengslet. Men de vender seg til Gud allikevel og det gjør inntrykk på meg.

J.O:  Noen ganger kan Gud føles veldig langt borte, man kan sitte der med store spørsmål, og da må det føles veldig rart å komme inn på et møte der man føler man må spille i en åndelig eliteserie for å kunne være med og synge sangene. Det er veldig viktig at man lager nye sanger som tar med seg de dimensjonene som også er vanskelige – Jo flere som kan relatere seg til innholdet i en sang, jo mer gjennomslagskraft kan den få. Det handler om å være ærlig.

T:  Jeg tror vi skal få lov å tro på en nådig Gud og være nådige med hverandre. Vi må innse at vi lever med en kamp inni oss. Noe i meg vil det og noe i meg vil det ikke, så det vil alltid være litt vanskelig å synge ”jeg vil gi deg alt”.
Vi har lov å VILLE mene ting vi synger, selv om vi kjenner på usikkerhet i forhold til å mene store ord. Og vi kan be om å ville.

B.A:  Jeg tror at man hele tiden bør strebe etter å gi Gud all den æren han fortjener. Om man i realiteten aldri ville ha gått «to the ends of the earth», så kan vi allikevel strebe etter det og vise at vi virkelig vil prøve.

Ill.foto:  Jonathan Ekström