UP Tilbake
En bønn i ørkenen

En bønn i ørkenen

Når alt er kjipt og tørt og dødt og stille. Da skal vi be. Da skal vi tilbe.

This is my prayer in the desert, and all that´s within me feels dry. This is my prayer in my hunger and need, my God is the God who provides. I will bring praise (…) I will rejoice (…) God is my victory and he is here.

Hva gjør jeg når kristenlivet står stille. Når det er lenge siden sist følelsene bruste inni meg, og alt var på topp. Når Bibelen virker som kjedelig lesestoff, og bønnesvarene er glemt og oppleves ikke-eksisterende. Er Gud borte når jeg er i ørkenen? Er Gud borte når alt er stille? Når livet er kjipt? Eller er han verdt min tilbedelse – alltid?

Det gjør noe med oss når vi klarer å løfte blikket opp på Gud

– Det er bibelsk å takke Gud under alle forhold, sa Tove Rustan Skaar i forrige temasak om lovsang. Og i 1. Tess 5,18 står akkurat det: Takk Gud under alle forhold. For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.

Gud er stor , evig, uforanderlig, og ikke styrt av våre varierende følelser. Han fortjener vår tilbedelse uansett hvordan vi har det. Det gjør noe med oss når vi klarer å løfte blikket opp på Gud også når vi har det vanskelig. Da ser vi ting i et litt større perspektiv, vi blir minna på at vi er elska, at Gud har omsorg for oss, og at vi kan finne hvile og fred hos han. Ja, jeg har det vondt, og ja, Gud er der sammen med meg, midt i alt. Det vil jeg prise ham for!

Men hvordan skal  man gjøre det? Det handler om å forholde seg til realitetene; Det kan komme dager hvor du syns det er vanskelig å be, du har ikke lyst til å lese i Bibelen. Hvis du vet at det kan skje, kan du også forberede deg på det.

Mitt beste tips til dere

En gang fikk  jeg et råd av en vis, gammel mann. Han hadde vært kristen i mange mange år, og talte til en gjeng med ungdommer. Han sa; Mitt beste tips til dere er å ha et fast sted og et fast tidspunkt hvor dere setter dere ned med Bibelen. Når det da kommer dager hvor dere ikke har lyst, har dere i alle fall en rutine på det. Da er det greit å sette seg ned på det faste stedet, holde en lukka bibel i fanget, og si til Gud: I dag orker jeg ingenting. Jeg klarer ikke lese, jeg orker ikke be. Hva du enn gjør, sa denne mannen, slutt aldri å sette deg ned på det faste stedet. Plutselig løsner det igjen. Og det du har gjort når du har satt deg der, på trass, er at du faktisk har bedt uansett. Du har sagt til Gud hvordan du har det, og han har hørt.

Det rådet har  hjulpet meg masse de siste årene. De gangene jeg ikke har orket å forholde meg til noen ting, når Gud har føltes fjern, og jeg har vært i en tørr ørken, da har jeg sagt: Gud jeg er sliten, du må finne meg og holde meg. Også har jeg åpna Bibelen på et fast bibelvers. Salme 62,2: Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra han. Etterhvert kan jeg det bibelverset utenat, så jeg har ikke engang åpnet Bibelen. Men jeg har i alle fall ikke rydda Gud bort fra livet mitt. Også har det gått oppover igjen.

Tilbedelse er å gi Gud oppmerksomhet. Rutine – noen ganger på trass – er en del av min tilbedelse. Og jeg takker Gud for at han er den samme, uansett hvordan jeg føler meg.

Lovet være Herren fra dag til dag. Gud bærer oss, han er vår frelse. Sal 68,20

Ill.foto:  Guilherme Jófili på flickr

Tema

Tema på iTro i september er Tilbedelse.

Siste fra hver kategori