I Januar 2020 endte jeg opp i førstegangstjenesten i Bardufoss, som egentlig var ganske tilfeldig.

Selv jeg, som ikke var den mest typiske kristne, følte meg litt annerledes på grunn av troen.

Selv for en sosial, og utadvendt kar som meg var det litt skummelt å reise opp tomhendt til en helt ny plass, hvor jeg ikke kjente noen, og ikke visste hva som lå foran.

– Gud så hva jeg trengte

Når man vokser opp på sørlandet tar man det litt for gitt at flesteparten av folk har et eller annet forhold til Gud. Jeg visste at jeg kom fra «bibelbeltet», men jeg ble overrasket over hvordan kristendommen virket ganske fremmed for veldig mange der inne.

Selv jeg, som ikke var den mest typiske kristne, følte meg litt annerledes på grunn av troen. Men Gud så hva jeg trengte, jeg er en person som vokser når jeg kan skille meg ut fra mengden.

Det tok ikke lang tid før troppen skjønte at jeg var kristen, jeg var frimodig når de spurte om jeg var kristen.

Det ble mye spørsmål, men folk respekterte det, vi er alle mennesker som søker en form for mening i livet, og de skjønte vel at jeg hadde funnet mening i mitt liv.

God venn i militæret

«Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk» (Fil 4,13). De første månedene var harde, jeg har aldri vært den sprekeste og hadde egentlig ikke kjempelyst å være der. Jeg følte meg ikke helt hjemme i forsvaret.

Jeg følte at Gud var meg nær, ikke på grunn av min disiplin og gode vilje, men kun på grunn av hans nåde.

Gud hjalp meg, ved å søke ham. «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham» (Joh 6,44). Når jeg fikk anledning og stunder alene, dro Gud meg til ham i bønn, og sitt ord. Jeg følte at Gud var meg nær, ikke på grunn av min disiplin og gode vilje, men kun på grunn av hans nåde.

Guds ord er liv, og forvandler. Selv om jeg følte at jeg reiste «tomhendt» inn i Forsvaret, så visste jeg at jeg hadde med meg Jesus. Det tar tid før man bygger gode relasjoner med nye mennesker, derfor var det godt å ha med meg en venn i Jesus, som har vært meg nær hele livet.

Jeg fikk være lys og salt for resten av troppen, og vitne om Gud til dem.

Assistenten til presten

Gud brukte meg til sine gjerninger, et uperfekt menneske. Jeg fikk være lys og salt for resten av troppen, og vitne om Gud til dem. Gud har skapt oss til å være i felleskap, og han lot meg ikke være alene i troa på ham.

Dermed virket ikke Bardufoss, og førstegangstjenesten så tilfeldig likevel.

Da rekrutten var over, ble jeg satt til å være assistent til presten, og dermed var det lett å komme i relasjon med andre kristne. Her innså jeg hvordan man blir formet av dem rundt seg, enten man vil det eller ikke, og at det er viktig med fellesskap og god innflytelse fra medmennesker.

Forandret i militæret

Det mennesket jeg var når jeg reiste inn i militæret, og det mennesket som dimitterte derifra var ganske forskjellige. Gud så hva jeg trengte for å vokse i troa på han. Han lot meg vokse gjennom hans ord, i bønn, og fellesskap med andre mennesker.

Ikke noe mer spektakulært enn det. At jeg skulle vokse såpass ved å reise til en ukjent plass, med få kristne mennesker, var ikke det jeg trodde skulle skje. Dermed virket ikke Bardufoss, og førstegangstjenesten så tilfeldig likevel.