Misjon for alle

For en stund siden var jeg på misjonærinnvielse. Det var en veldig fin stund, og etterpå ble jeg stående med et par kamerater og prate. «Misjonærinnvielse er det aller fineste jeg vet» kom det fra en av kameratene mine. Først tenkte jeg det var flott sagt, men etter hvert som jeg tenkte litt over det innså jeg hvor galt det var.

Nå skal jeg ikke komme å si at det ikke er noe spesielt flott med en misjonærinnvielse, for det er det absolutt. Det er veldig flott at noen tar Jesu befaling så konkret, og det er stort å få være med å sende. Men det kameraten min kanskje glemte litt var hvorfor vi sender.

Det aller fineste Gud vet er når noen blir frelst

«Ja, dette er  kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» (1 Joh 4,10-11)

Det aller fineste Gud vet er når noen blir frelst. Dersom vi er barn av Gud bør dette være det fineste vi vet også. Og det er jo nettopp derfor noen velger å gå ut. Jeg tror ikke kameraten min mente noe vondt med det han sa. Men jeg tror kanskje det viser litt om hvordan vi tenker. Det er så lett å tenke at det er misjonærene vi sender som skal dele evangeliet og Jesu kjærlighet. Vi sitter igjen her og hører om at folk blir frelst. Og vi gleder oss.

Vil du være med og dele evangelietder du er?

Men sannheten er  at vi har fått akkurat den samme befaling som de som er reist ut. Vi har akkurat samme oppgave. Våger vi å være «misjonærer» selv? Eller er grunnen til at misjonærinnvielsen så flott at vi får litt mindre ansvar?

Det fins utrolig mange rundt deg som ikke har et personlig forhold til Jesus. Vil du være en misjonær for dem? Tør du å stå opp om morgenen og be Gud om å vise deg noen som du kan videreformidle hans kjærlighet til? Vil du være med og dele evangeliet der du er? Du har muligheten til å være med på det som kanskje er det aller fineste i verden; at nye tar imot Jesus som frelser.

Foto: lukey dargons på flickr.com