Litt, mer, mye eller alt?

For ca ett  år siden var jeg på UL. Der var det et seminar. Ctrl+Alt+Copy Jesus i mitt liv kalte de det. Forskjellige folk fortalte om hverdagen sin, de gav sine vitnesbyrd om liv levd med Jesus. Ikke bare om liv levd samtidig som at de visste hvem Jesus var.

Det seminaret viste meg noe jeg hadde ant en stund: Det var lenge siden jeg hadde investert i relasjonen min med Jesus. Jeg hadde allerede begynt å tenke på å dra tre måneder til et bønnehus den høsten, der opplegget i hovedtrekk var å være i et slags bedehus for å be, lese i Bibelen og lovsynge 4-6 timer om dagen. Og nå var jeg sikker på at det var det jeg skulle.

Uten Gud, hadde de timene blitt kjedelig

Det var et  privilegium å få bruke så mye tid med Gud. Jeg veit ikke helt, men sannsynligheten er stor for at det var en onceinalifetime-greie. Likevel har de tre månedene lært meg hvor viktig det er med dedikert og avsatt tid, der det kun er meg og Gud som gjelder, og at rutiner kan være en velsignelse.

Noe av det jeg synes er kulest med bønnehuset er at det finnes ingen plan B. Uten Gud, hadde de timene blitt kjedelig. Det er kanskje litt rart, men jeg blei overraska over at Jesus dukka opp. Akkurat som om at han ikke blir superglad hver gang vi kommer til han.

"Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for." Matt 7,7

At det får konsekvenser, ikke bare for livet mitt, men for dagen min

Dette er jo  ikke så lenge siden. Nå er jeg 24, da var jeg 23. Jeg har ingen unnskyldning for hvorfor ting ikke var som de skulle, liksom. Men grunnen til at jeg forteller dette er at Jesus møtte meg da jeg søkte han. Han møter meg når jeg søker han.

Da jeg begynte å lese om han og be til han på ordentlig (jeg mener: Mer enn bare innimellom, når jeg følte for det, og på mine premisser og betingelser), opplevde jeg at han var der. Og jeg fikk se mer av hva han har gjort for meg, og hva det betyr. Og at det får konsekvenser, ikke bare for livet mitt, men for dagen min.

Dette er kanskje  ikke riktig innstilling, men jeg tror det er realistisk å tro at sannsynligheten er stor for at noe lignende skjer igjen. Kanskje ikke akkurat det samme, men noe som på en eller annen måte drar meg bort fra Gud. Og da håper jeg at jeg lar meg korrigere på plass igjen. At jeg ikke blir for stolt til å innrømme at noe ikke er som det skal.

Ill.: John Olav Selstø