Liket i myra – og befrielsen ved å bekjenne synder

I en krimhistorie jeg hørte, hadde Martin begått et mord, og forsøkt å skjule alle spor etter hendelsen. Men nå hadde noen startet et byggeprosjekt ved myra der han hadde begravd liket, og det var nå bare et tidsspørsmål før han ville bli avslørt.

Utpå formiddagen meldte Dagsnytt om hendelsen, og Martin hørte sirener i nærheten. «Nå kommer de,» tenkte han, «Snart banker de på døra!»

Hørte du om det liket de fant i myra, Martin?

I timevis stod han i vinduet og stirret mot myra. «Før eller siden vil rettferdigheten banke på døren din,» sa han til seg selv. Han hadde jo visst at liket ville bli funnet. Før eller siden ville det det.

Da det banket på døra skjønte han at det var dem. Politiet. Og en stemme ropte: «Martin?»

Han satt på stolen ved vinduet da døra gikk opp. Han så for seg lensmannen. Sammen med noen fra Kripos. Mon tro om de ville sette håndjern på ham?

Men det var ikke politiet. «Er du våken, Martin?» sa stemmen igjen. Han stirret forbauset på henne. Det var en av pleierne på hjemmet.

«Hørte du om det liket de fant i myra, Martin?»

Hun måtte tro han var dum! Selvfølgelig visste han det! Spilte hun dum for å få han til å avsløre seg? Han svarte ingenting.

«Du vil ikke tro det, men det viser seg at den stakkars dama ble drept for over 70 år siden! Er det ikke utrolig? For 70 år siden, da var du sikkert en kjekk ung mann da! Tenk at noen har gått rundt og båret på denne grusomheten i 70 år! Tenk på det! Martin? Martin?! Hører du i det hele tatt hva jeg sier til deg?» spurte hun humrende idet hun ga han stokken hans, og de gikk inn mot dagligstua.

Flere unge kristne bekjenner syndene sine

Denne handlingen hadde forfulgt Martin gjennom 70 år. Prøv å tenke deg hva denne hemmeligheten må ha gjort med livet hans!

Martin fikk erfare sannheten i at selv om en handling er skjult, så er ikke det det samme som at den er ute av verden.

Og det er interessant at det har blitt stadig vanligere blant unge kristne å bekjenne syndene sine til andre.

Her har vi som er eldre noe å lære.

Så lenge jeg tidde, tærtes jeg bort

Også kong David i Bibelen, erfarte dette etter en synd han hadde gjort. «Så lenge jeg tidde, tærtes jeg bort, jeg stønnet dagen lang.» skriver David i Salme 32, før han fortsetter:

«Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. Jeg sa: ‘Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren.’ Og du tok bort min syndeskyld.»

Kanskje har du opplevd lignende ting som Martin og David? At en handling du har gjort nærmest spiser deg opp innenfra, selv om ingen andre vet om den. Det er nesten så du håper den kan bli avslørt, sånn at du slipper å være ‘fanget’ av den.

David opplevde at det først var da han bekjente skylden sin for Gud at han ble fri fra syndens makt, som bandt ham fast.

Dette er vi etter hvert mange som har erfart, og kanskje kan det være dagens tips, fra kong David, Martin og meg!