UP Tilbake
Levende larm, støyende stillhet og ordløs hvile.

Levende larm, støyende stillhet og ordløs hvile.

I kontrasten mellom by og land er det spesielt én ting som slår meg; lyden.

iLivet

Marte Marie Wiik Kjølberg (29) arbeider med retreat på Tomasgården Retreatsenter.

Teksten er tidligere publisert i Tomasnytt.

Lyd kan være så fundamentalt forskjellig. Det kan høres susing fra trekronene i skogen. Det kan også høres susing fra folkemengden på Oslo S.

Det er fristende for meg å navngi bylydene støy og naturlydene stillhet. Men jeg oppdager at det finnes så mange varianter av begge deler på begge steder.

Levende og lammende lyd

Det finnes god, kreativ og livsbejaende larm. Fra gatemusikanter eller hvinende barnehagebarn. Fra latter og klirring i glass på kafeene. Fra sinte demonstranters rop. Lyd av liv og fellesskap og engasjement.

Så møtes jeg av vanskelig og lammende lyd. Den som gjør meg ør fordi det aldri blir helt stille. Når det alltid høres en strøm av biler. Eller når det blir for mange ord, kanskje i munnen på hverandre, og jeg blir sliten av min egen taletrang. Kanskje jeg til og med feilkategoriserer, når jeg tappes for overskudd fordi for mye skriker etter min oppmerksomhet. Så misforstår jeg en tiggers klage som forstyrrende larm, istedenfor en bønn.

Støyende stillhet

Men stillhet er heller ikke uten nyanser. Stillhet kan også være vanskelig. Den kan være øredøvende og truende. Den kan åpne rom av ensomhet og angst. Jeg forstår godt vår vegring mot stillhet. For i stillheten kan tankene, følelsene og sårbarheten vår få større spillerom, og da kan vi virkelig snakke om støy – støyende stillhet.

Jeg lurer av og til på om stillhet har blitt for skremmende for oss. Er det frykten for stillhet som får oss til å skru på radioen når vi kommer hjem eller gjør det vanskelig å finne kafeer som ikke har musikk over høytaleren? Er det derfor vi skrur opp lyden på mobilen for å invitere omverdenen til å bryte stillheten når den oppleves overveldende?

Ordløs hvile

Heldigvis finnes også den livgivende, vakre stillheten. Eller kanskje vi heller kan kalle det ordløshet, hvis det er mindre skremmende. Lyden av mangel på ord fordi ord blir overflødig. Vi trenger ord, forstå meg rett, men det er vanskelig å lytte og snakke samtidig. Noen ganger kan vi hvile fra ordene. Da kan den andre tre klarere frem for oss og fylle stillheten – lydløst. Kanskje noe nytt oppstår; den tillitsfulle stillheten som hviler mellom noen som kjenner hverandre godt. Ordløs hvile – hos Han som alltid lengter etter å møte oss.

Siste fra hver kategori