La meg gå din vei

Snart har det gått sju år siden jeg ble kristen. Ganske så sprøtt egentlig. Det som nå er så selvfølgelig, var så fjernt før. Det er nesten skremmende å tenke på hvor annerledes livet mitt er, samtidig så har det å være en kristen virkelig beriket livet mitt. Sikkert mer enn jeg forstår. Bli med tilbake i mitt liv som kristen;

De møtegreiene..

Det var sommeren før 9. Klasse. Jeg var en usikker og sjenert gutt, som ikke hadde noe store planer for sommeren. Eneste plan var å ha det kjekt på leir med en kompis, slik vi hadde hatt det de siste årene.

Han var kristen, det var ikke jeg. Så de møtegreiene på starten av dagen var bare dødtid før aktivitetene. Orda om Jesus gikk rett over hode mitt. Dette året skulle vi på ungdomsleiren. Det betydde to møter om dagen, og dypere forkynnelse.

For første gang lyttet jeg. Og allerede andre dag falt ting på plass. Jeg fikk ta imot Jesus. Den uka gav Gud gav meg virkelig et nytt liv, fri fra utsikkerheten og mye annet.

En radikal endring

Neste radikale forandring i livet var å begynne på Drottningborg VGS, en av NLMs internatskoler. Det var helt tilfeldig at jeg endte opp der, men det var perfekt plass for meg å få Jesus mer med i hverdagen.

Ledervervene og aktiviteter ble mange, årene gikk fort og jeg vokste voldsomt som person. Første uka løsna mye, neste året mer, og etter 3 år kjenner jeg meg selv ikke helt igjen.

På Drottningborg var Gud spesielt nær i alt arbeidet jeg gjorde. For oppi alt, tro meg det var mye, ble jeg aldri skikkelig utslitt. Jeg kunne ikke gjort alt det nå. Venner har skjønt lite av hvordan dette var mulig, å når jeg tenker tilbake, så fatter jeg ikke annet enn at Gud passet på at jeg ikke ble utbrent.

7 år med Gud

Noen år senere, ser jeg nå tilbake på sju år med Gud. Jeg ser at mine tanker om hva jeg vil oppleve med Gud, har en lei tildens til å ikke stemme med Hans. Samtidig ser jeg også at ting ofte legger seg litt «gudfeldig» på plass i livet mitt. Jeg er ikke perfekt, selv om jeg kanskje tror det av og til. Han gjør grep der det trengs. Han vet heldigvis best.

Jeg har ingen spesielt heftig historie å fortelle. Men om jeg ser tilbake, så ser jeg at Gud ofte er med meg, selv om jeg ikke ser det med en gang.

Gud er en hverdagsgud. Han er med oss hver dag, og de dagene vi greier å sette fokus på Han, da får Han kanskje lov å virke litt ekstra.

Når jeg ser tilbake på veien jeg har gått, så blir Guds tilstedeværelse i mitt liv mer tydelig. Jeg ser ofte en sammenheng mellom tid med Gud og ting rundt. Det minner meg stadig på hva Gud kan gjøre om Han får litt av min tid, og gir meg stadig nytt pågangsmot til å stå ut løpet med Jesus.