Bønnen de fleste kristne ber mest tipper jeg er Vår Far (eller Fader Vår, hvis du motsetter deg språklig modernisering).

Men vi ber den så ofte at det er utrolig lett å rase gjennom den, og ikke tenke over hva vi sier. For Jesus oppfordrer oss ikke bare til å be en kosebønn.

Den største utfordringen i Vår Far er kanskje denne: «og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.» (Matt 6,12) Noen vers senere utdyper Jesus alvoret i dette:

«For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.» (Matt 6,14-15)

Ouch. Jesus går ikke akkurat rundt grøten, dette er tydelig tale. Hvis ikke vi tilgir andre, vil vi heller ikke bli tilgitt selv av Gud.

Men hva gjør vi når tilgivelse rett og slett er dritvanskelig?

Urett er aldri greit

Det er viktig å presisere først at tilgivelse på ingen måte er å si at uretten den andre gjorde er greit. Tvert imot, så handler ikke tilgivelse om den andre i det hele tatt.

I Norge har vi heldigvis et rettssystem som griper inn når noen gjør noe straffbart mot oss og vi sier ifra om det. Vi har rett til å bli behandlet som verdige mennesker. Og skulle rettssystemet feile, så tror vi på en rettferdig Gud som en dag skal dømme verden for all uretten og ondskapen som er begått.

Jesus ber oss ikke om å akseptere urett.

Tilgivelse handler om at du selv gir slipp på sinnet, hatet eller bitterheten som binder deg til den andre personen og tærer på deg fra innsiden. Du setter deg selv fri.

Jeg endret meg

Jeg har selv opplevd kraften det er i tilgivelse.

For tilgivelse er ikke alltid enkelt. Det kan ta tid, det kan ta flere år, fra å si til Gud at du ønsker å tilgi en person som har påført deg dype sår – til du kjenner at du har klart å gi slipp på bitterheten. Og det er helt greit. Vi har lov til å være i en prosess.

Det jeg erfarte da jeg var klar til å tilgi, var ikke nødvendigvis at den andre personen endret seg eller at ting ble gjort opp for. Men jeg endret meg.

Siden den dagen jeg tilga, så har bitterheten forsvunnet helt.

Jeg var ikke klar over hvor mye bitterhet jeg hadde båret på overfor den andre personen. Og at det førte til at jeg ofte reagerte med en spydig kommentar mot vedkommende. Det var instinktivt, noe som vellet opp i meg.

Siden den dagen jeg tilga, så har bitterheten forsvunnet helt. Jeg kjenner ingen behov for å bite tilbake. Forskjellen er som natt og dag på innsiden.

Det har satt meg fri til å utvikle relasjonen i en bedre retning.

Du kan starte prosessen

Du vet selv om det er noen mennesker du kunne trengt å tilgi. De dukker opp i tankene dine når du leser dette.

Kanskje er du ikke klar til å vurdere tilgivelse enda. Eller kanskje det lengste du kan strekke deg er å be Gud om å starte prosessen, i det minste med å gi deg lyst til å ønske å kunne tilgi. Det er en god start. Jeg heier på deg.

Eller kanskje du har kommet så langt at du er klar til å gi slipp på bitterheten. Da kan du ta den med til korset, hvor Jesus står med åpne armer.

Hvis du har mulighet, kan du få en du stoler på til å be sammen med deg. Så kan du bekjenne med dine egne ord, foran Gud og et vitne, at du tilgir personen for den konkrete uretten den har gjort mot deg og for sårene det har påført. Og så gi slipp på det.

Etterpå anbefaler jeg deg å ta med vennen din ut for å kjøpe en kakao og feire det som har skjedd.