Helt siden jeg var liten, har jeg fått høre at jeg er god nok som jeg er og at jeg er elsket av Gud, Han som skapte meg. For meg har det vært en gave gjennom livets ulike prøvelser og omstendigheter.

Da jeg var yngre besto min vennekrets stort sett av folk som ikke var oppvokst i kristen familie, og jeg hadde derfor ikke så mange jeg kunne relatere til trosmessig. Likevel følte jeg meg godt forankret i troen min på grunn av familie og et godt kirkemiljø hjemme i Tønsberg. På ungdomsskolen derimot, skulle jeg få oppleve en helt ny side av det kristne livet.

Nå var ikke troen min bare noe jeg sa jeg hadde, men noe som definerte livet mitt.

Kristne forbilder

Påsken i 7. klasse begynte jeg å delta i ungdomsarbeidet i kirken min. Helt fra start var det noe som var annerledes. De rundt meg var tydelig investert i troen sin, og jeg følte meg sett, ivaretatt og elsket av dem som drev arbeidet. Jeg fikk gode venner som kristne forbilder og hadde det så gøy!

Det føltes riktig å være der, som en god investering i livet, men også fordi det var der jeg følte at jeg hørte hjemme. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å gå der regelmessig, og begynte å kalle kirken mitt andre hjem.

Denne perioden, og valget jeg tok om å gå der, skulle vise seg å bli essensielt for hvem jeg er i dag.

Nye utfordringer

I løpet av årene mine i ungdomsarbeidet fikk jeg prøvd meg i ulike roller – jeg ble lovsangsleder og fikk være med i lederteamet. Jeg fikk utfordret meg, utviklet troen min sterkt gjennom gode samtaler og god undervisning, og opplevde å føle meg viktig og verdifull.

Å ikke bare kalle seg kristen, men også få utøve tro gjennom tjeneste og ansvar, brakte troen min til et helt nytt nivå. Nå var ikke troen min bare noe jeg sa jeg hadde, men noe som definerte livet mitt.

Det var en gave for meg å kunne gå til Gud med det

Da jeg begynte på videregående, var kirke og ungdomsarbeid en stor del av meg. Jeg elsket å være i kirken, ble godt kjent med lederne mine der, og var utrolig takknemlig for fellesskapet jeg hadde blitt en del av. Jeg begynte også å engasjere meg i Get Focused-festivalen, hvor jeg som relativt ung fikk mulighet til å utfordre meg mer i lederskap og lovsang.

Gå til Gud med det som er vanskelig

I klassen min på videregående var det 4 stk. som var kristne, og i løpet av de tre årene sammen, fikk vi introdusert flere til troen vår. I disse årene fikk jeg også erfare at flere rundt meg hadde det veldig vanskelig, og bar på store bekymringer i livene sine. Dette er noe jeg ser ekstremt mange møter i dag, om det er de selv som har det vondt eller om det er de rundt.

Det var en gave for meg å kunne gå til Gud med det, snakke med dem om hva jeg tror på og ta dem med i kirken, om de ønsket det. Jeg fikk introdusere dem til fine folk og ikke minst en Gud som alltid står med åpne armer.

Håper å kunne bety noe

Min tro og reisen for å bli kjent med Jesus hadde ikke vært det samme uten kirken min og ungdomsarbeidet, som tok meg imot med stor barmhjertighet og lot meg få utvikle meg i tjeneste og ansvar.

Det vil jeg alltid være takknemlig for, og jeg håper å kunne få bety noe for de som er yngre enn meg, fordi jeg har sett hvor uendelig stor verdi det har.