– Jeg er helt overbevist om at det å velge å tilgi på et vis ble en helbredelse

Raquel vokste opp i en god og trygg kristen familie. Selv om barnetroen gikk over i trygg voksentro, lengtet hun etter å ha et nært forhold til Gud og virkelig kjenne Ham. En utvekslingstur til Colombia endte med å utfordre henne sterkt på tilgivelse av andre mennesker, og sårbarhet og avhengighet til Gud.

– Jeg reiste helt alene. Det var et opphold som preget meg utrolig mye, med mange utfordringer. Jeg var veldig sårbar, kunne ikke språket og kjente ingen. Jeg fikk erfare at mennesker kan gjøre slemme ting med hverandre, gjøre hverandre vondt.

Hun følte hun ble satt på prøve.

Helbredelse i tilgivelse

– Jeg aner ikke hvor mange dager jeg sa til Gud at jeg ikke klarte å tilgi.

Det er lett å si det, å ha det på papir, at man burde tilgi og elske sine fiender. Men å faktisk gjøre det når du står i en slik situasjon – det erfarte Raquel var en stor utfordring. Det gjorde vondt, og var en prosess som tok tid. «Man skal jo mene det», forteller hun. «Det er ikke noe man skal gjøre fordi man må, det skal være oppriktig.»

– Jeg kjente veldig på at det er en grunn til at det i Bibelen oppfordres til å tilgi. Det er jo ikke bare for å sette et godt eksempel, det har stor betydning for en selv. Gjennom å tilgi kan man legge ting bak seg. Aldri glemme, men legge det bak seg.

Raquel er helt overbevist om at noe skjedde når hun valgte å tilgi. At det på et vis ble en helbredelse. Å aldri skulle tilgi tror hun hadde vært vondt, for selv om tilgivelsen kan være vanskelig er det godt for en.

– Det gjorde veldig inntrykk på med når jeg i tilgivelsesprosessen tenkte gjennom at disse menneskene, som hadde gjort meg så vondt, også var barn av Gud. Det blir veldig tydelig når Jesus som henger på korset ber til Gud; Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Det krevde mange samtaler med Gud. Jeg hadde ikke lyst til å tilgi, og de fortjente ikke min tilgivelse. Men igjen – jeg heller fortjener ingen tilgivelse for det jeg gjør galt. Vi blir jo tilgitt for alt det dumme vi gjør av Jesus, og det er så fint.

Avhengig av Gud

Selv om Raquel hadde det tøft, kjente hun at hun midt opp i alt det vonde var helt avhengig av Gud. Det var ubehagelig å merke at man var så avhengig, men samtidig godt.

– Jeg kasta meg over Bibelen. Jeg måtte be. Når jeg kom tilbake til Norge savnet jeg å være helt avhengig av Gud. Her er alt så behagelig, komfortabelt og fint. Det er en stor velsignelse at vi har det slik, men jeg tror det er sunt å være i situasjoner der man er avhengig av Gud. Ikke nødvendigvis de aller mest ekstreme situasjonene, men situasjoner der du blir litt utfordret. Vi tenker lett at vi fikser ting selv, men vi er hele tiden avhengige av Gud.

Hun tenkte i denne perioden mye på disiplene, som frivillig gikk inn i mye smerte når de valgte å følge Jesus.

– Det er jo ikke slik at vi skal prøve å finne måter å lide på for Jesus, men ofte så er det en redsel der som gjør at man ikke tør å gjøre de litt ubehagelige tingene. Som å holde en andakt eller dele noe. For hvem er jeg til å dele. Men alle har sine opplevelser med Gud, og noe å komme med som kan bety noe for andre.

Legge alt i Guds hender

– Jeg kan ikke beskrive en gang hvor viktig det var for meg å tilgi. Å ha Gud med i den prosessen, det tror jeg er livsviktig.

Hun er takknemlig for å ha fått legge alt i noen andres hender, lagt det på Gud. Hun var aldri alene i noe av det. Gud var med gjennom det vonde, og gjennom tilgivelsesprosessen.

– Jeg kjenner at det virkelig er som en helbredelse å kunne leve videre og vite at dette har jeg gitt til Gud. Dette har jeg tilgitt, og jeg var aldri alene om noe av det.