Hvorfor være meg, når jeg kan være «deg»?

Hva er egentlig vitsen med å finne ut hvem «jeg» er, hva som gjør meg spesiell og skiller meg fra andre?  Hvorfor skal jeg gidde å være meg selv, når jeg kan være som alle andre?

Jeg kan jo slå opp fasaden, «fake-a-smile», og tre inn i en annens rolle – det er bare så mye lettere. Sette meg selv på venterommet og spille ut rollen som «Frøken Fryd».

Distansere meg selv fra de andre rundt meg, ikke la ting gå helt inn på meg, og ikke la andre få se hvem jeg egentlig er og hva som egentlig skjuler seg bak den trygge og berømte fasaden min.

Behagelige fasader

Men hvorfor er det slik? Hvorfor er det mye enklere å slå opp fasaden? Er det alltid så bra for oss som vi tror? Jeg tror grunnen til at vi har fasader er fordi det er behagelig for oss.

Det er behagelig å distansere seg og ikke gå «all in» for noe, for uansett hvordan det da ender, vet du med deg selv at du ikke gav alt av det du hadde. Det er mye lettere å ikke bli skuffet, hvis det egentlig ikke er noe å bli skuffet over. «Bedre å bli positivt overraska, enn å få det rett i fleisen; IKKE GODT NOK» er det lett å tenke.

Greia er, at det ikke bare er de tingene vi gjør som det er lett å distansere seg fra, men også den vi er. Vi er redde for å ikke bli akseptert eller godtatt slik vi egentlig er. Vi synes det er lettere å la folk like oss eller ikke like oss for den vi utgir oss for å være, enn at de faktisk ikke liker den vi er på ekte.

Frykten for å ikke bli likt, akseptert eller godtatt, sitter nesten i ryggmargen på oss mennesker – og kanskje spesielt i oss jenter? 

Hvem vi egentlig er – hos Gud

Vi har alle fasader. Noen høyere enn andre, noen tykkere enn andre. Det kan ofte ta lang tid før vi virkelig tørr å vise hvem vi egentlig er. Vi kler oss opp i finstasen og «covrer» våre feilaktige sider, og håper egentlig at ingen vil se oss, slik vi selv ser oss selv, fordi vi ofte synes at vi ikke er bra nok.

Fremfor Gud er vi alle nakne. Ingen fasade, ikke noe «fake-a-smile» eller skuespill av «Frøken Fryd». Fremfor Gud er du, deg – hele deg, med alt du har og ikke har. Gud ser deg for den du er, og ikke den du prøve å være. Skummelt, kan du tenke, men på samme tid fantastisk.

Gud er vår skaper og far, han vet hvem vi er, selv om vi ikke alltid vet det. Han sier:

Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg(…) (Jer 1:5)

Gud sier at vi ikke skal streve med fasaden, Han hadde en tanke om hvem du er, før du ble til! La Gud få vise deg hvem du er, og tørr å være deg selv, og gi den ekte versjonen til kjenne for deg selv og de rundt deg.

Gud skapte oss ikke til å være kopier. Han satte aldri på «repeat-knappen» og lot oss bli kopier av hverandre. Ikke sett deg slev på venterommet, men vær deg selv og den som Gud har skapt deg til å være – den ekte versjonen.