Paulus var aldri en disippel av Jesus da han gikk rundt på jorden.

Er det ikke da litt underlig at Paulus står for nesten halvparten av Det nye testamentets bøker? Hvorfor skal vi lytte til en som han?

Hvem var Paulus?

Paulus (tidligere Saulus) ble født i byen Tarsus, som er en del av det moderne Tyrkia. Hans foreldre var jødiske, men de var samtidig romerske borgere.

I ung alder dro han til Jerusalem for å lære av en rabbi ved navn Gamaliel, og ble mer og mer ivrig i sin jødiske tro.

Det førte til at han så på det som sin gudgitte oppgave å forfølge de kristne som påstod at Gud hadde vist seg i Jesus Kristus, som var Messias:

«Men Saulus fòr hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel» (Apostlenes gjerninger 8,3)

Vendepunktet som gjorde Saulus til Paulus, var et møte med Jesus på vei til Damaskus. Dette radikale møtet gjorde at Paulus sluttet å forfølge de kristne, men ble heller en del av dem.

Les også: Knut Kåre Kirkholm: Paulus sin «omprogrammering»

Møtet i Jerusalem (ca. år 37-38)

Noen få år etter han var blitt kristen, dro Paulus til Jerusalem for å møte Jesu nærmeste disippel Peter. Der møter han også Jakob, Jesu halvbror, som først ikke trodde at Jesus var messias (Johannes 7,5).

Men etter at Jakob møtte den oppstandne Jesus (1 Kor 15,7), ble han kristen og var en av de mest sentrale lederne i Jerusalem (Gal 2,9).

I dette møtet i Jerusalem mellom Peter, Jakob og Paulus er det tydeligvis ikke nye laksewrap-oppskrifter eller windsurfing som var det viktigste samtaleemnet.

Paulus skriver at han ville forkynne evangeliet om Sønnen for folkeslagene og dro til Jerusalem «for å få vite mer av Kefas» (Kefas = Peter). Paulus møtte altså to av Jesu nærmeste disipler i Jerusalem for å høre om og snakke om evangeliet allerede 3-4 år etter oppstandelsen.

Møtet i Jerusalem (ca. i år 50)

Men dette er ikke det eneste møtet Paulus hadde med Jesu nære disipler.

Omtrent i år 50 drar Paulus på ny til Jerusalem for å møte Peter, Jakob og Johannes. Også her ser man at det er spørsmål om troen som er sentralt for møtet mellom dem.

Paulus møtte altså disipler som hadde fulgt Jesus i flere år ved minst to anledninger.

Om det var noen som kjente Jesu lære meget godt, var det Peter, Johannes og Jakob. Dersom Paulus’ lære var noe annet enn Jesu lære, ville man forventet at trioen Peter, Johannes og Jakob ville tatt klart og tydelig avstand fra den, slik de gjorde med andre «lærere» som påstod å komme med budskap fra Gud.

Dette er ikke hvordan Paulus blir omtalt – Paulus blir tvert i mot støttet av Peter. Peter går utrolig langt når han kaller Paulus sine brev for Skriften (gresk: graphas)  (2 Peter 3,16).

«Skriften» var det ordet man brukte om skriftene i Det gamle testamentet, som ingen var i tvil om var gitt autoritet av Gud.

Peter var Jesu nærmeste disippel og vandret med Ham i tre år og lyttet til Hans lære. Når han da vet hva Paulus sin lære inneholder, og fremdeles kaller den skriften, og dermed anser Paulus sine skrifter som like autoritative som de andre tekstene i Bibelen man anså som inspirert av Gud, da har vi grunn til å gjøre det samme.

Peters «godkjent-stempel»

Peter, som kjente Jesus og Hans lære særdeles godt setter sitt klare «stempel» av godkjennelse på Paulus sine brev.

Derfor kan vi lese Paulus sine brev, og være trygge på at de gir oss et rett bilde av hvem Jesus Kristus er, og hva han har gjort for oss på korset.