Mange av oss har opplevd at venner gradvis slutter å møte opp på ungdomsmøter eller gudstjenester. Alle legger merke til det, men tør vi å snakke om det? 

Dette er en viktig, men vanskelig sak å skrive. Viktig fordi antakeligvis kjenner vi alle noen som en gang var en del av fellesskapet vårt, men som ikke er det lenger. Vanskelig fordi jeg ikke sitter med noe fasitsvar. 

Gud kjenner hjertene 

Jeg velger å ikke skrive når venner forlater troen. Vi kan ikke vite hva som fortsatt lever på innsiden av personen som vi ikke møter lenger – men at han eller hun ikke lenger er i kirken, ser man jo med egne øyne. Gud kjenner hjertene. 

Det vi først og fremst ser, er endrede vaner. Og når en tid har gått, kan man se at personen gjør andre ting enn før, som tidligere ville vært utenkelig. 

Les også: 3 grunner til at kristne mister troen og vender seg bort fra Jesus

Folk kan miste tilhørigheten til kirken i mange ulike situasjoner. 

• Det kan være ved et retningsvalg før russetida. 
• Det skjedde i tider der fysiske samlinger uteble, og det kun var digitalt opplegg. 
• Det kan skje når man begynner på en ny skole. 
• Eller kanskje når man får en ikke-kristen kjæreste. 

For meg virker det som at folk som regel mister fellesskapet i overgangsperioder i livet. Noe nytt kommer inn i livet, og krever plass og tid, som etter hvert tar tiden vekk fra det kristne fellesskapet.

Kanskje snakker vi til og med negativt om det som en gang var en god venn.

Hvorfor mennesker forlater fellesskap er et komplekst tema, som jeg skal la ligge for denne gang. 

Men når de vi er glade i ikke lenger møter opp på samlinger, hva pleier vi å gjøre med det?

Stillhet

Jeg er redd svaret ikke er det det burde ha vært. Hadde det ikke vært fantastisk om vi hadde sendt venner vi ikke har sett på en stund en positiv melding, og spurt om de ville være med på møtet? Men gjør vi det? Altfor sjelden, tror jeg.  

Ofte forsvinner venner fra kirken i stillhet, og istedenfor å prate om det i fellesskapet, lar vi det passere rolig. Kanskje snakker vi til og med negativt om det som en gang var en god venn. 

Kjenner du deg igjen? 

Tematikken er altfor viktig til å la være å prate om det. I våre kristne fellesskap må vi tørre å ta samtalen og snakke om at vi ikke har sett han eller hun på en stund, kanskje noen skulle tatt kontakt? 

En stor utfordring 

Hvordan kan vi som fellesskap sørge for at de som deltar ikke bare kjenner fellesskapet – men at de også kjenner Jesus? Ikke bare at de vet mye om ham, og kjenner til ham, men virkelig kjenner ham – slik at de fortsetter på trosvandringen med ham, også når ungdomsmøtene ikke lenger er så gøye eller attraktive som før.  

Bli ikke motløs 

La oss huske på vennene våre i bønn. Spesielt de vi ser er i ferd med å miste fra fellesskapet.  

Og jeg vil også sende en pasning til hver enkelt som leser: 

Prøv å ta kontakt med dem som du ikke møter lenger. 

Jeg håper at noen tør å ta imot den ballen. 

For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. (2. Timoteus 1,7) 

Det er lett å føle seg motløs når fellesskapet krymper og man har motvind – men vi har ingen grunn til å være motløse, for vi har fått verdens beste budskap. Vi kan med all mulig grunn være frimodige.  

Som en hedning eller toller 

I Matteus 18 kan vi lese hva Jesus sier vi skal gjøre når en medkristen har gjort noe galt. Først skal du stille han til ansvar selv, hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to til. Hvis han så ikke hører på hele menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg. 

Hvorfor forteller jeg det? 

Det kan høres litt dramatisk ut – men så må vi huske på hvordan Jesus behandlet tollere. 

Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» (Lukas 19,5) 

Han valgte å møte Sakkeus og dra hjem til ham, selv om folkemengden som så det ikke likte det. 

Vennskap 

Man kan fortsatt være venner, selv om man ikke deler den samme troen lenger. Ikke-troende er ikke våre fiender, men våre naboer og våre neste.  

La oss vise mennesker rundt at vårt fellesskap ikke er en plass der vi klager og sutrer over dem som forsvinner, men heller gleder oss over den ene sauen som blir funnet igjen, og den sønnen som lenge var borte, men kom hjem igjen. 

Gud står med åpne armer, og det bør vi også gjøre.