Hjelp til spiseforstyrrelse

Som oftest skal det mye til før en person som sliter med spiseforstyrrelse vil innrømme at det er et problem. Motstanden mot å innrømme at en sliter med en spiseforstyrrelse, står for mange i veien for at de skal klare å ta imot hjelp.
Hvis en har  spiseforstyrrelse, viser en gjerne endring i måten å oppføre seg på. En trekker seg gjerne tilbake og isolerer seg. En får et forstyrret forhold til mat og kropp. En anorektiker har gjerne mange unnskyldninger for å slippe å spise. Eller hvis hun eller han spiser, så er det ofte at en sitter og pirker i maten, flytter matbitene rundt på tallerkenen. En som har bulimi eller tvangsspising har ofte et vanlig utseende. Noen av dem er overvektige. De overspiser i det skjulte. Spiseforstyrrelsen oppleves ofte som den eneste måten å ha kontroll over sitt eget liv; som den eneste måten de kan takle hverdagen.

Si på en forsiktig på hva du ser og hvorfor du er bekymret

Hva er det  som gjør deg bekymret? Når en tar kontakt med personer som har spiseforstyrrelse og sier at en er bekymret, blir en gjerne avfeid og problemene bagatellisert. Si på en forsiktig på hva du ser og hvorfor du er bekymret. Du kan oppmuntre vedkommende til å søke hjelp. Ikke press. Det virker mot sin hensikt. En venninne som gir et puff for å søke hjelp, kan ofte være det første viktige skrittet på vei til behandling. Fastlegen og helsesøster vet hvor en kan få behandling og hvilke muligheter som finnes i din kommune.
Foreldrene er også  viktige. Ofte kan det ligge vanskelige forhold som overgrep eller andre problemer med familien i bunnen. Derfor kan det i starten være lurt å snakke med en nøytral person. Hvis du blir avvist, gjenta budskapet når det legger seg til rette. Din viktigste oppgave er å være en venn og vise at du bryr deg, uten at du skal overta ansvaret for at hun eller han har problemer.
Lykke til!

Ill.foto:  Oberazzi on flickr.com