Guds omveier

"Den korteste vei mellom to punkt er den rette linjen".

Det lærte jeg i mattetimene på skolen. Den korteste vei for en kristen herfra og til himmelen skulle da være den rette linjen.Men slik er et ikke, ikke i Bibelen og ikke i livet.

Men Gud førte folket omveien gjennom ørkenen mot Rødehavet

I Andre Mosebok  får vi den lange fortellingen om hvordan Gud befridde israelittene ut av Egypt. Tvers gjennom Det røde hav brøytet Gud vei for dem, fantastisk!

Så stod de der, da, et par millioner tidligere slaver, i et ingenmannsland, på vei inn i en ørken. Gud har lovt å føre dem til "det lovede land", landet han knyttet sine løfter til. Men hvordan skulle de komme dit? Hvilken vei skulle de ta?

Gud førte dem omveien gjennom ørkenen, leser vi: "Da nå Farao lot folket fare, førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste. (…) Men Gud førte folket omveien gjennom ørkenen mot Rødehavet." (2 Mos 13,17-18)

Gud er den største av alle pedagoger, en virkelig spesialpedagog som tilpasser opplegget så det passer.

Hele menigheten ville steine dem

Nå er ikke  alltid vi så lydige vi burde vært mot Guds planer. Eller vi tviler på om det i det hele tatt kan la seg gjøre. Da tolv spioner hadde tatt seg inn i landet Israel skulle få, meldte de tilbake to ting: For det første var landet enda bedre og mer fruktbart enn de hadde trodd.

Men for det andre var sjansene til å klare å innta landet ganske små. For de som bodde der virket så store, sterke og militært overlegne. "Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de at vi var", står det i 4 Mos 13,33.

Da ble israelittene så fortvilet at de laget opprør både mot Gud og mot Moses. Og da to av de tolv spionene, Josva og Kaleb, sa at Gud likevel ville gi dem landet han hadde lovt dem, ble folket så sinte på dem at "hele menigheten ville steine dem." (4 Mos 14,10)

Bibelen sammenlignerde kristnes liv med israelittenes lange ørkenvandring

Som straff for  at folket var vantro mot Guds løfte sa Gud at ingen av de (voksne) israelittene skulle få komme inn i landet. De skulle alle dø i ørkenen. Men barna deres skulle få innta landet.

Dermed sendte Gud israelittene ut på en førti år lang vandring rundt omkring i Sinai-ørkenen. Der ble de til hele den ulydige generasjonen var døde. Og førti år senere førte Josva neste generasjon israelitter inn i Israel.

Både Bibelen og kristne "vitnemøter" har mye å si om Guds omveier. Både Første Korinterbrev 10 og store deler av Johannes’ Åpenbaring sammenligner de kristnes liv med israelittenes lange ørkenvandring. Poenget er at vi skal følge Guds vei, helt frem til vårt lovede land, himmelen.

Foto: miss_ohara/flickr.com