Har du møtt forventninger fra dine søsken i troen om at du må gjøre, ville og ønske mer? Mer av Gud, mer av Jesus, mer av Den hellige ånd?

Kanskje har du kjent på at du trives greit sånn som det er allerede, og gjerne vil holde deg på det nivået. Det gjelder å ta et skritt av gangen og passe på, så man ikke biter over for mye, kan man tenke.

Er det lov å være tilfreds, eller er det helt nødvendig å alltid lengte etter mer?

Klippe plen

Mens det spørsmålet kvernet i bakhodet mitt, kom sola tittende fram bak skyene. Jeg benyttet meg av finværet til å gå ut og lufte tankene litt, mens jeg klippet plenen.

Grasset hadde vokst og blitt langt, selv om jeg tenkte jeg hadde tatt det ganske nylig. Jeg var godt fornøyd med hvordan resultatet ble sist gang, og syntes det gjerne bare kunne bli værende sånn. Det hadde vært enklest og mest behagelig, men slik ble det altså ikke.

Dag for dag er det ikke lett å se noen tydelig framgang

For plenen var i jorda, som ga næring, og sola hadde vist seg usedvanlig mye i Bergen den siste tida. Selvsagt var det også innslag av regn, som ga plenen vann. Mer skulle ikke til.

Med de rette omgivelsene og forutsetningene, fulgte veksten naturlig på.

Det tar tid

Dag for dag er det ikke lett å se noen tydelig framgang. Men om du kommer tilbake etter en uke, blir forandringen åpenbar. Plenen har vokst.

Slik er det også med oss. Når man møter fjerne slektninger, så hender det man hører: «Oi, som du har vokst!» Folk du møter daglig sier ikke sånt. Kontaktlæreren åpner ikke undervisningstimen en torsdag med å understreke at elevene har vokst siden i går.

Har du vokst?

Om jeg hadde spurt et av grasstråene om hvor mye det hadde vokst, hadde det nok trukket litt på skuldrene og sagt: «Ikke spesielt mye, tror jeg. Vi er alle like lange her.»

Det stemte for det meste. Riktignok kunne jeg se enkelte strå som hadde vokst ekstra mye, og noen som hadde vokst mindre. Dette kan ha vært stråene som hadde satt seg store mål – noen klarte å oppfylle dem, mens andre møtte veggen og sin egen tilkortkommenhet.

Totalt sett var det ingen tvil om at fellesskapet hadde vokst.

Livet med Jesus leves i vekst

Jeg tror vi kan lære av våre grønne venner.

Det viktigste er vekstforholdene rundt oss. Får vi påfyll av Guds ord, og er vi med når menigheten samles?

Akkurat som plenen trenger vi tid. Vi trenger de riktige forholdene over lang nok tid. Ja, enkelte stunder kan vekstprosessen skyte fart, men først og fremst er det en prosess over lang tid – et helt liv.

Om vi ser på våre kristne søsken, legger vi kanskje ikke merke til at vi vokser, fordi hele fellesskapet gjør det samtidig.

Jeg tror ikke det hovedsakelig handler om at hver enkelt alltid har så store personlige visjoner og indre ønsker om å vokse. Tvert imot tror jeg Gud kan skape vekst i oss på tross av våre varierende motiver og fokus på alt mulig annet i livet.

Så lenge du er koblet på Jesus, lever du i vekst.

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. (Johannes 15,5)