Gud kan stave med små bokstaver

Hver gang jeg hører eller leser “Gud skriver ikke med store, røde bokstaver på veggen” tenker jeg “Kan vi ikke prate om noe jeg ikke allerede vet”.

Når jeg selv senere står ovenfor et valg tar jeg meg selv i å spørre Gud om han ikke kan svare på nettopp den måten. For ellers vet jeg ikke hva jeg skal velge. Tror jeg. Og hver gang Gud ikke svarer med å skrive på veggen, blir jeg til slutt tvunget til å ta et valg allikevel. I den tro at jeg tar valget ensomt og helt alene. Og slik blir det. Hver gang.

Det er først etter noen uker, noen ganger måneder, at jeg ser at Gud jo har svart på min bønn. Han har fortalt meg hvilket valg jeg skal ta. Han har bare ikke gjort det med dunder og brak slik jeg forventa. Gud kan skrive med små bokstaver. Gjennom det lille. For meg har svar ofte kommet fra andre mennesker.

Valgene

For et år siden var jeg på UL for første gang. Jeg skulle være miljøarbeider på Bibelskolen Fjellhaug den følgende høsten, og stod derfor på stand.

Der traff jeg en jente som ikke visste hva hun skulle velge. Hun stod mellom to bibelskoler. Hun hadde vært i kontakt med en miljøarbeider fra den ene skolen, og ville derfor ta en prat med meg, som skulle være på Fjellhaug. Jeg merka at hun var opptatt av å velge ”rett” og bestemte meg for å prøve å hjelpe henne. Jeg bestemte meg for ikke bare å få henne til å begynne på ”min” skole, men faktisk forsøke å hjelpe henne å forstå sine følelser rundt det å bestemme seg.

Svaret

Vi prata i noen timer – diskuterte fordeler og ulemper, hva Guds vilje var, hva hun selv ville, og så videre. Etter UL klarte jeg ikke å slutte å tenke på denne jenta og hennes valg. Jeg lurte på hva hun til slutt hadde bestemt seg for. Seks dager inn i skoleåret klare jeg ikke å holde meg lengre. Så jeg skrev en mail, som jeg ikke sendte, redd for at det skulle virke som om jeg tvang henne til å gå på Fjellhaug. Jeg sov på saken og sendte mailen dagen etter.

Hun svarte at hun hadde vært usikker hele sommeren. Hun hadde bedt til Gud om at en av miljøarbeiderne fra skolene skulle gi lyd fra seg. Men ingen hadde tatt kontakt. Så dagen før jeg sendte mailen hadde hun sendt svar til Fjellahug om at hun hadde valgt den andre. Hun hadde tatt en beslutning. Men selv om hun hadde bestemt seg, skrev hun at hun hadde en dårlig magefølelse. Dagen etter kom mailen fra meg.

De små bokstavene

Fem dager senere kom hun til Fjellhaug. Jeg har fått se deler av hennes år der og hva det har gjort med henne. Hun har selv sagt flere ganger at hun er så glad hun endret mening.

Hva er det jeg vil få frem med dette vitnesbyrdet? Jo, at Gud kan skrive med små bokstaver, som senere viser seg å være den store, røde teksten på veggen.

Vi må bare våge. Våge å ta steget. Våge å ta steget i fare for å “mislykkes”. I “misslykketheter” finnes det så mye å lære om oss selv og livet. Til sist vil jeg si at dette er noe jeg selv lærer I mitt liv. Jeg må øves hver dag i å ta steget og våge å ta sjanser. Så jeg ber til Gud, med dere, om at vi skal våge!