Gud fra evighet til evighet

Hvordan blir det i himmelen? Jeg har av og til prøvd å se det for meg, og har hver gang blitt sittende igjen med mange spørsmål. Hva kan jeg finne på der? Kjenner jeg igjen noen? Kan jeg henge med Abraham, eller skal jeg stå og synge i et englekor i all evighet? Som regel er det med dette uttrykket tankerekken stopper opp, “i all evighet” – hvordan kan jeg egentlig forstå hvor lenge det er? Jeg har ikke sjans!

Gud har ingen begynnelse og ingen slutt»

“Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt. Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet til evighet er du, Gud.” (Sal 90:1-2)

Vi leser i  Salme 90 at Gud er “fra evighet til evighet”. Gud har ingen begynnelse og ingen slutt. Vår hjerne kortslutter i et forsøk på å forstå hvordan konseptet evighet fungerer. Vi er ikke i stand til å forstå det skikkelig, alt vi kjenner til har en begynnelse og en slutt.

Herrens trone står fast fra gammel tid, Han er til fra evighet

Moses, som skriver  denne salmen, sliter nok også litt med å få skikkelig grep på tidsrammene her, men han gjør et forsøk: “For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.” (Sal 90:4). Et flere hundre år gammelt kongerike, eller til og med et flere tusen år gammelt rike kan virke mektig og imponerende når du leser om det i historiebøkene, men det er ingenting sammenlignet med Herrens trone. Herrens trone står fast fra gammel tid, Han er til fra evighet (Sal 93:2).

Med dette prøver  vi å se for oss Gud utenfor et tidsaspekt vi kan forstå. Det sier oss noe om Guds storhet og Hans allmakt, men vi klarer likevel ikke helt å fatte det. En annen måte er å se Gud som tilstedeværende i det tidsperspektiv vi faktisk kan forstå: historien. Gud som tilstedeværende fra slekt til slekt i all evighet.

Gud var deres bolig, deres gjemmested

Det er en  kjent sak at noen dyr bor i huler eller hviler i hi. Ofte er disse veldig godt skjult, dyra går der for å hvile trygt. Eller hvis de skulle komme i trøbbel og bli jaktet på, vet de at de alltids kan løpe tilbake til hulen sin, der kan de slappe av og være trygge. Sånn var det også for Israelsfolket. Gud var deres bolig, deres gjemmested. De kunne alltid komme tilbake til Gud og være trygge der.

Det at Moses  sier dette i det første verset i denne salmen er kanskje litt spesielt. Israelsfolket hadde på den tiden ikke noe de kunne kalle hjem, de var slaver i Egypt, for så å være i ørkenen i 40 år. Likevel var de ikke hjemløse, Gud var deres bolig. De søkte sin tilflukt til ham når det stod på som verst, og han bevarte dem, generasjon etter generasjon. Uansett hvor mye folket fant på i ørkenen var Gud trofast. Hans løfter stod fast.

Selv om vi  ikke er istand til å bruke hjernen vår til å forstå hvordan Gud kan være “fra evighet til evighet”, kan vi forstå at Gud alltid er en vi kan komme løpende til. Han har vært der for alle generasjoner før oss, og han vil alltid være tilgjengelig for oss. Hans bolig er ikke skjult eller hemmelig for oss, veien er blitt åpenbart i Bibelen og døren er alltid åpen.

Ill.foto.: aussiegall @ flickr