UP Tilbake
Graven

Graven

Det er slutt. Jesus er død. Han døde faktisk.

Påske

Denne uka har vi artikler om påsken på iTro.

Dagens lesetekst er Luk 23,50-56.

Det var ikke dette de hadde forventa. For ei uke siden var de utenfor Jerusalem, de var på vei for å feire påske. De skulle feire høytiden, slik som de alltid hadde gjort. De skulle møte kjente, kjenne på fellesskapet. Men så snudde alt. Og nå er Jesus død.

Han som var lærer, mester, venn

De siste dagene  har vært et kaos av opplevelser og følelser. De har vært redde for hva som skulle skje med Jesus og med dem selv. Men nå er det altså ikke mer å frykte for ham. Det er slutt. Han døde. Han som var lærer, mester, venn. Han som sa de skulle følge ham. Det er ikke mer å gjøre nå. Nå er det bare en kropp igjen. En pisket, stukket, sliten kropp.

Men de har iallfall kroppen. Og dette er Jesu kropp. Han fortjener det beste. Om han døde på en nedverdigende, grusom måte trenger han ikke bli hengende på det korset, til spott og spe. Han kan få ei grav. Da vil de også få ei grav. Et sted å gå. Et sted å minnes det som var, det som kunne vært, det som samlet dem, det de håpte, det han gjorde. At han elsket dem.

Josef og Nikodemus tar ansvar. Det er egentlig ganske uventet. Dette er mennene som har slitt med å følge Jesus offentlig, som snek seg til Jesus om natten (Joh 3,2) og som var disippel i det skjulte av frykt for jødene (Joh 19,38). Nå har de all grunn til å være redde. Det er jo blitt bevist at det å ha med Jesus å gjøre gir verken trygghet eller status. Likevel går de til Pilatus, rett til sjefen. De sier de vil ha Jesus. Og de får ham.

De har kanskje sett at Jesus er verd det

Alle som vil  kan se at Josef og Nikodemus tar seg av liket til galningen. At de bryr seg om han som ikke leverte når det trengtes som mest. Likevel gjør de det. De har kanskje sett at Jesus er verd det. At han er viktig. At hvor han er er viktigere enn hva andre tenker. Kanskje har de dårlig samvittighet for alle gangene de ikke stilte opp. Kanskje tenker de at dette er sjansen til å bevise hvem de er. Hva de tror på.

Josef har en grav klar. Den får Jesus. De pakker ham inn i et linklede. Så ruller de steinen for. Så går de hjem. Det er sabbat, alle er i ro. Nå er det helt slutt. Nå er det stille.

____

De skulle bare  visst, tenker jeg. At om noen timer vil det snu. De vil ikke trenge et minnested, for Jesus vil alltid være levende og nær. Han er ikke bare en fin mann som levde en gang. Han er Jesus som vant og som lever. Graven trengs ikke mer – verken for dem, for ham eller for oss. Kanskje det kan bli dagens utfordring. Å snakke med Jesus om dette. At han lever. At du ikke tror på et minne eller en tanke. Du tror på han som lever. Mange tror at Jesus levde, at han var et godt menneske, at han skapte en bevegelse som gjorde inntrykk på mange. Men det er ikke kjernen. Kjernen er at han sto opp igjen. (1 Kor 15,14) Han viste at han kan gi liv. Det er det vi tror på.

Ill.foto: © Glenda Powers – Fotolia.com

Siste fra hver kategori