Skal jeg være ærlig med deg,  må jeg si at jeg synes det å skulle skrive noe om temaet «Perfekt» er vanskelig.

Kanskje fordi jeg er litt redd hele begrepet, hva det inneholder og representerer.

Kommer til kort

Kanskje fordi temaet treffer meg mer enn jeg vil, og at jeg innser at jeg aldri helt fikser livet slik jeg skulle ønske. At jeg i møte med det perfekte, det som er uten feil og som er fullkomment, kjenner at jeg kommer til kort og mister helt motet.

jeg vil ikke være med på å heie frem det «uoppnåelige perfekte» som gjør at færre kjenner seg elsket

For skal vi være ærlige med oss selv, strever du og jeg etter det perfekte hele tiden: å være en perfekt kristen, ha en perfekt kropp, være en perfekt datter, få perfekte karakterer, ha den perfekte kjæresten, reise på den perfekte ferien – og ikke minst: ha et, tilsynelatende, perfekt liv.

Vi skaper tapere

Og ja – det er alltid noe man kan endre på og gjøre annerledes for at ting skal bli litt bedre og mer «perfekt», men til syvende og sist kommer vi alle til erkjennelsen: Jeg fikser ikke. Jeg orker ikke. Jeg får det ikke til. Det perfekte er og blir uoppnåelig…

Men for noen uker siden hørte jeg en klok person si: «I jakten på det perfekte skaper vi bare flere og flere tapere..»

Rom for den man er

I et samfunn der alt og alle skal måle seg mot det «perfekte», skaper vi ikke et mer perfekt samfunn, men et samfunn som peker ut flere og flere som ikke passer inn. Vi skaper rett og slett flere tapere.

Dette fikk meg til å stille spørsmålet: er dette noe jeg vil være med på?

Svaret mitt var et klart NEI. Jeg vil ikke være en som er med på å skape flere tapere, jeg vil ikke være med på å heie frem det «uoppnåelige perfekte» som gjør at færre kjenner seg elsket.

Jeg vil heller gi rom for å være den man er, med den kroppen man er skapt med, de karakterene man får og det livet man har – og gi rom for det uperfekte.

Jesus er han som fikk det til

I tillegg så fikk dette utsagnet meg til å innse at det som nettopp er perfekt med at jeg ikke er perfekt, er at Jesus får være den jeg trenger han til å være i livet mitt, nemlig nådefull.

Jesus får være Han som fikset, Han som orket og han som fikk det til – en gang for alle, når jeg aldri gjør det. Og i møte med Han som virkelig er perfekt, blir jeg ikke stempla som taper – men en som er elsket og ønsket.

For Han vil ha meg akkurat slik jeg er, og la meg vokse i nåden. og mer perfekt kan det ikke bli.