Frykt ikke for jeg er med deg
Det er ikke alltid lett å være en tynn, rødhåret krølltopp i Hamar. I alle fall ikke når man i tillegg er kristen.
13. juli 2015
– Allerede i 1. klasse ble jeg kalt Karius på grunn av det røde, krøllete håret mitt, men så fant de ut at de kunne erte meg for troen min. Det var jo ikke kult å være kristen. Etter hvert var det kommentarer hver dag. De begynte å kommentere alt jeg gjorde, og banna enda mer når jeg var i nærheten. De hadde jo lagt merke til at jeg ikke banna.
Kristoffer Berg er 17 år og kommer fra Ridabu, et par minutter fra Hamar. Han har vokst opp i en kristen familie, i et område med svært få kristne. Han har fått merke på kroppen at det kan koste å følge Jesus. På skolen ble han mobba, og det fortsatte på fotballtrening der det alltid var noen som gikk ekstra hardt i duellene med ham.
FELLESSKAPET VIKTIG
– Jeg har hatt stunder hvor jeg ikke orket å være på skolen fordi jeg fikk så mye kommentarer og bare sprang gråtende hjem til mamma. Men det er i motbakke det går oppover, er det ikke det man sier? Til tross for all motgangen så begynte noen andre i klassen å skjønne meg og støtte meg, heldigvis.
I de tøffe tidene føltes det ofte som at Gud ikke var med. – På barneskolen følte jeg at Gud ikke var med meg i det hele tatt. Hvor var han liksom i all elendigheten og smerten min? Han hadde gjort lamme friske, hvorfor kunne han ikke beskytte meg og?
For Kristoffer har familie og gode kristne venner vært viktige for å fortsette å være en kristen.
– Jeg var veldig frustrert på Gud og tenkte på tanken om at det her er bare tull, nå gidder jeg ikke mer, «Ha det, Gud!» Men heldigvis så var kameratene mine, bildebibelen hjemme og familien min der for meg, og motiverte meg til å holde ut. Fellesskapet har holdt meg oppe. Jeg har hatt noen kjempegode kompiser som har gått i samme menighet, og jeg tror vi har vært viktige for hverandre.
ET AVGJØRENDE BIBELVERS
Leirer som Sommertreff og Nyttårsfestivalen har også vært med på å gjøre Krist- offer til en frimodig kristen. Der møtte han nye venner som aksepterte ham slik han var, og gode ledere som har vært med å vise veien. Spesielt sterkt ble det på Sommertreff før han skulle begynne i åttende. – Jeg grua meg skikkelig til å dra fra Sommertreff. Jeg satt og gråt, fordi å reise betydde åttende klasse, og det betydde opp motbakken igjen, tenkte jeg. Men jeg kom meg opp og gikk inn i bønnevandringa. Der ble jeg møtt av en leder som snakka med meg, og som jeg følte forstod meg. Den samtalen ble utrolig viktig! Etterpå fikk jeg et vers i bønnevandringa som har fulgt meg siden: “Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.” Jes 41,10.
