Aleksandra er i dag en aktiv kristen, men det har på ingen måte vært en selvfølge. Gjennom en telefonsamtale til iTro.no forteller Aleksandra sitt sterke vitnesbyrd om hvordan Gud har ledet henne til å bli en etterfølger av Jesus.

Oppvekst med ånder

Hun er ikke oppvokst i et kristent hjem. Moren trodde på ånder, mens faren var muslim, men han hadde hun ikke så mye kontakt med.

Etter hvert begynte hun selv å oppsøke disse åndene, og hun erfarte at de var ekte, men det hele utviklet seg til en konstant frykt.

– Det utviklet seg til å bli til en ekstrem frykt til alt jeg trodde på. Jeg ble fortalt at dette var gode ånder og at de passa på oss, men det var litt merkelig, for jeg var alltid redd og kunne aldri sove når det var helt mørkt, forteller 28-åringen og sier at dette er noe hun har slitt med også som voksen.

Virkelighetsflukt

Da hun skjønte at det ikke var vanlig å være så redd som hun var, begynte hun å skjule det og forsøkte å flykte fra virkeligheten gjennom festing og drikking.

– Det ble en måte å flykte fra realiteten på. Jeg er vokst opp med en mamma som hadde det tøft i sin oppvekst, og da jeg var 12 år klarte hun ikke lengre å ta vare på meg.

Hvis det er så enkelt å sende meg avgårde, så er jeg ikke verdifull

Det endte med at Aleksandra havnet i en fosterfamilie. Det var vanskelig og hun kjente på et sterkt tilhørighetsproblem. Etter hvert klarte heller ikke fosterfamilien å ta vare på henne.

– Det var forståelig, siden jeg hadde helt sikkert mer problemer enn de fleste andre. Jeg begynte å tenke om jeg var god nok. Er det meg det er noe galt med?

Verdiløs?

Som 14-åring fikk hun en ny fosterfamilie, men hun følte all tilhørighet og verdi var borte.

– Hvis det er så enkelt å sende meg avgårde, så er jeg ikke verdifull, tenkte jeg. Det var helt grusomt. Jeg husker jeg lå der i senga i Mandal og følte meg helt verdiløs. Redselen var der fortsatt og jeg satt inne med veldig mye frykt, forteller hun.

Selv om fostermoren var snill, tok det tid å bygge opp nok tillit til å tørre å fortelle henne om dette. Etter hvert hjalp den nye fostermoren Aleksandra. Hun fikk blant annet timer hos psykolog.

Jeg syntes det var så frekt at bare noen skulle komme til himmelen

Men selv om psykologtimene hjalp Aleksandra til tørre mer enn hun hadde klart før, var frykten og tomrommet der fremdeles.

Ny nedtur og lengsel etter Gud

Så kom ikke kristiansanderen inn på den skolen hun søkte på og hun gikk i kjelleren, nok en gang. Psyken ble satt på nok en prøvelse. Men midt i mørket kjente hun på en lengsel etter Gud og uforklarlige tilfeldigheter begynte å skje.

– Det er nesten som at sjelen vår vet at det finnes en Gud. Jeg bodde med ei kristen vennine som heter Rebekah på Flekkerøy. Hun hadde fortalt meg litt om Jesus noen år i forveien, men det førte for det meste til krangling. Jeg syntes det var så frekt at bare noen skulle komme til himmelen, forklarer hun.

– Det må ha vært Gud

Videre forteller hun at de nesten ikke var på talefot på grunn av det hun sa om Jesus. Aleksandra hatet kristne på grunn av erfaringen hun hadde med Rebekah. Likevel endte hun opp på en nattkino arrangert av Øygospel en stund senere. Hun var da 16-17 år.

– Ei vennine var med meg denne kvelden og hun visste at jeg var redd og slet med frykt. Selv om hun ikke var kristen anbefalte hun meg til å gå til forbønn og fortelle om frykten. Det må ha vært Gud, sier hun engasjert.

Fra den dagen begynte det å skje noe i meg

Hun gjorde som venninen anbefalte og etter dette begynte det å skje store forandringer i livet til Aleksandra.

Bibelverset

Da hun kom hjem fant hun en rosa lapp med et bibelvers på:

For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. (Rom 10,9)

Det var ingen naturlige grunner til at den lappen skulle ligge der, hun er overbevist om at også det må ha vært Gud.

– Jeg prøvde å lese bibelverset høyt, men jeg trodde det egentlig ikke. Likevel skjønte jeg at det var kraft i det. Fra den dagen begynte det å skje noe i meg, men jeg fortsatte med drikkingen og var fortsatt deprimert.

Den kristne skolen

Hun visste ikke hva hun skulle gjøre med livet da hun akkurat hadde fått avslag på skolen hun ville gå på. Men etter å ha ropt ut en slags bønn, fikk hun plutselig for seg at hun skulle begynne på internatskolen KV – Kristen VGS Vennesla.

Det var veldig Gud at det skjedde

Etter mye frem og tilbake fikk hun til slutt skoleplass der, men hun måtte begynne i 1. klasse og gå med de som var ett år yngre.

– Det var veldig Gud at det skjedde. Jeg var egentlig en byfis, så det var ikke naturlig at jeg skulle flytte til Vennesla og gå på skole med de som var ett år yngre. Det var vanskelig å godta, men jeg gikk med på det til slutt, sier hun og fortsetter:

– Jeg var superdømmende og tenkte det bare var rare folk i klassen, men så var det ei som var mer lik meg som jeg begynte å henge med og etter hvert flyttet inn på rom med. Hun likte meg egentlig ikke, men var så konfliktsky at hun ikke turte å si nei, ler hun.

– Skal vi ikke gå inn å se?

Etter hvert ble de bestevenner og det viste seg at foreldrene hennes var evangelister. Aleksandra var nysgjerrig og sannhetssøkende og fikk stille de mange spørsmål.

Alt han sa var jo sant

En dag var det et stort arrangement like ved skolen, på Filadelfia Vennesla.

– Det var masse biler utenfor og vi var en gjeng som hang. Jeg tenkte det var en konsert eller noe, men det var visst et møte. Skal vi ikke gå inn å se? spurte jeg.

De gikk inn og ble møtt av et stappfullt lokale, både oppe og nede. Ingen sitteplasser i sikte og måtte derfor nøye seg med ståplasser.

– Da jeg hørte taleren pratet lurte jeg på hvorfor han hadde så mye kraft i ordene sine. Alt han sa var jo sant, mimrer hun.

– Noen tar beina mine!

Etter talen var det en mann som datt i bakken ved siden av henne. Det syntes hun var rart og tenkte at var «staget», men plutselig kjente hun en kraft i sine egne bein som begynte å dra henne i bakken.

– Jeg tok tak i vennina mi og sa: Noen tar beina mine! Så begynte jeg å grine, siden jeg ble redd, men da slapp denne kraften. Gud slapp, for Gud gir deg ikke noe vi ikke vil ha, forteller hun.

Så ba hun en bønn til Gud:

– Jeg skjønner du er ekte, at du hører meg, er mektig og den største. Jeg ber om at det kommer noen i morgen som jeg kjenner og kan sitte med, og at vi kan sitte foran. Amen.

Bønnesvar

Dagen etter var det igjen stappfullt. Og i inngangspartiet treffer Aleksandra en smilende gammel kjenning. Rebekah, hun kristne som hun bodde med på Flekkerøya og som hun pleide å krangle om Jesus med.

– Vil du sitte med meg? spurte hun, hyggelig som hun var. Jeg ble med henne og da vi skulle sette oss oppe, kom det noen vakter bort til oss. De sa at de som hadde reservert plassene helt foran ikke kom likevel og spurte om vi ville sitte der, forklarer hun.

Aleksandra ble helt sjokkert. Hun hadde akkurat fått bønnesvar.

– Hører du alle liksom? Vi er jo 7 milliarder mennesker. Det er jo umulig. Hvem er du? forteller hun at hun spurte Gud.

Håpet

Så satt de seg foran og Aleksandra var like oppslukt i talen som hun var dagen før.

– Han pratet om at moren hans var heks og at han var en gjengleder i mafiavirksomhet, men at han ble frelst og opplevde at Gud byttet ut hjertet hans. Jeg relaterte veldig til han, siden jeg hadde opplevd mye lignende av det han fortalte. Det ble et vanvittig håp for meg, smiler hun.

Hva folk tenkte, brydde jeg meg ikke om, jeg ville bare ha Jesus

Aleksandra kjente på et sterkt behov for å bli bedt for etter møtet. Hun og flere andre av lytterne fulgte taleren etter møtet.

– Han skulle gi ut en bok eller noe sånt. Jeg var ikke interessert i den boka, jeg ville bare bli bedt for. Hva folk tenkte, brydde jeg meg ikke om, jeg ville bare ha Jesus. Han spurte hva navnet mitt var, men jeg turte ikke å spørre han om forbønn.

– Nicky, can you pray for me?

På vei ut fikk hun panikk og at tenkte at han måtte be for henne.

– Nicky, can you pray for me? ropte jeg nesten som et oppkast uten kontroll. Of course, svarte han. Så ba han for meg på spansk, så jeg vet ikke hva han ba for, men jeg kjente på en ordentlig kraft og at all mørke forsvant ut av meg, sier hun engasjert og fortsetter:

Jeg ble helt sliten i smilebåndet

– Rebekah satt ved siden av meg og trøsta meg. Jeg smilte så mye etterpå og har aldri vært så glad i hele mitt liv. Jeg ble helt sliten i smilebåndet, ler hun.

I etterkant fikk hun flere bønnesvar og Jesus ble det viktigste og eneste for kristiansanderen, men til tross for det betydde det ikke at alt ble bra.

– Jeg opplevde masse motgang… Da ble det til og med vanskelig å stole på Gud, da jeg aldri hadde stolt på noen før. For å komme meg litt vekk, begynte jeg å drikke litt igjen, men jeg trodde likevel.

– Gud hadde gjort for mye i livet mitt til at jeg noen gang kunne sagt det ikke var sant. Til tross for at jeg snudde Ham ryggen satte Han meg likevel fri. Det er ingen andre enn Gud som møter mennesker med en slik nåde.

Det var først fem år etter at Nicky ba for henne at hun ble satt fri fra frykten.

Fri fra frykten

Hun opplevde å se et syn hvor moren hennes tok henne med til en sjaman da hun var baby.

Når jeg er så sterkt adoptert av Jesus, har jeg ingenting å frykte

– Jeg, mamma, sjamanen og djevelen var i et rom. Djevelen ville ødelegge livet mitt. Jeg så hvor ond han var, at han til og med ville ødelegge babyer! Så kom Jesus inn som en superhelt i en film. Da ble Djevelen liten og skalv og Jesus merket meg i pannen med noe hvitt og skinnende, som i Løvenes konge. Jeg skjønte at det var Jesu blod, forteller hun engasjert.

Etter det var hun aldri redd igjen. Det var første gang hun kunne leve uten frykt.

– Hvorfor blir jeg ikke redd? Jeg skjønte ikke hvor fri jeg var, at jeg var Guds barn, men Guds fullkomne kjærlighet driver ut all frykt. Når jeg er så sterkt adoptert av Jesus, har jeg ingenting å frykte. Nå kan jeg være fri og sove godt om natten.

– Det har forandra hele livet mitt. Jeg kan alltid komme til han med alt, avslutter hun.