UP Tilbake
Fortjener jeg å være kristen?

Fortjener jeg å være kristen?

– Troen min har blitt en vanskeligere greie de siste årene, men jeg tviler egentlig ikke på Gud, sier Silje Marie Andresen (18).

Mitt vitnesbyrd

Mitt vitnesbyrd er spalten hvor ulike mennesker får fortelle om sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.

Har du et vitnesbyrd du vil dele med andre? Ta gjerne kontakt påiTro@nlm.no.

Denne artikkelen er hentet fra Utsyn.

– Jeg har opplevd episoder i livet da jeg følte at Gud gikk forbi meg, sier Grete (Margrete) Mjølhus (72). – Etterpå viste Gud meg at han hadde en plan.

Gete er Siljes  mormor. Hun har mange år bak seg som misjonær i Tanzania. Utsyn traff de to for å snakke om anfektelse, tvil og tro.

En periode var jeg også redd for at jeg ville slutte å tro

– Nå er jeg  på vei inn i de voksnes verden. Jeg får mer kunnskap, flere impulser utenfra og må tenke over ting selv. Det blir et livsvalg å tro, mener Silje. – Da jeg var barn, klamret jeg meg til Jesus. Jeg har vært mye plaget av angst, men er kvitt den nå. Da angsten kom, tenkte jeg: Bare be, Silje! Jesus var der, han var min eneste trygghet.

– Jeg har også bedt om at jeg aldri må miste noen jeg er glad i. Dette slet jeg med i flere år. Jeg vet ikke om det kan kalles tvil, men en periode var jeg også redd for at jeg ville slutte å tro. Nå er det kanskje ikke så vanskelig å tro, men det er vanskeligere å forholde seg til nåden. Fortjener jeg å være kristen? Slik kommer tankene.

– Ja, det der er alltid en kamp, kommenterer Gete. – Jeg må alltid vende tilbake til Jesus – og til nåden.

Hvorfor skal djevelen forstyrre dem som ikke har en levende tro?

– Kjenner dere ordet  anfektelse?

– For meg er anfektelse et vanlig ord, sier Gete.

– Jeg visste egentlig ikke hva det betydde, sier Silje. – Nå vet jeg at det betyr «når troen prøves».

nbsp;

– Tror dere at  kristne i vår tid blir anfektet?

– Det er mange som tror de er kristne, men som ikke har en levende tro, sier Gete. – De har ikke blitt personlig kjent med Jesus. Jeg tror ikke at disse blir anfektet.

– Dette merker jeg også veldig i min generasjon, sier Silje. – Noen setter troen på «vent», de som har vokst opp i kristne familier, sånn som jeg. De har ikke tatt et valg, de bare lever dag for dag. Det er viktig å si: «Jesus, jeg vil være din». Og hvorfor skal djevelen forstyrre dem som ikke har en levende tro?

Jeg har bedt til Gud om guttegreier

– Jeg husker da  vi bodde i Tanzania, sier Gete. – Tvers over veien var det en moské. Hver eneste dag kom det 300 mennesker dit. De spiste sammen og ba. Det ble en anfektelse for meg. Jeg måtte gå til min Gud og si: «De tilber, de er så trofaste, men de kjenner ikke deg. Og hva gjør jeg med det?» Da kom tvilen. Tenk deg, en misjonær som tviler!

– Jeg har alltid hatt en barnslig tro til bibelske ting, sier Silje. – Jeg har aldri slitt med å tro på at Jesus gikk på vannet. For meg er det logisk. Jesus kan jo alt. Jeg tviler heller ikke på om Bibelen er sann eller på at Gud finnes, men noen ganger tviler jeg på Guds godhet i spesielle situasjoner. Jeg har bedt til Gud om guttegreier. Silje ler litt. – Jeg har bedt om å få. Men jeg får ikke. Da kan jeg tvile på at Gud vil det gode for meg, altså det samme som jeg vil.

Han ble helbredet. Det skjedde et under

– Jeg har opplevd  episoder i livet som var veldig tøffe, da var det som om Gud gikk forbi meg, akkurat slik som med Moses, sier Gete. – Men så fikk jeg se Gud bakfra. Etterpå viste Gud meg at han hadde en plan, at han kan gjøre noe godt ut av det som var vondt.

– Er det indre eller ytre årsaker til tvil?

– Dette er så dypt, det er så vanskelig å finne ord, svarer Silje. – Noen ganger kan jeg oppleve at djevelen angriper meg. Når jeg ber, kan han si: «Her snakker du bare ut i løse lufta!» Da sier jeg: «Dette er djevelen, jeg vil ikke høre på ham!»

– Jeg opplevde forresten noe vanskelig da jeg studerte i USA i fjor, fortsetter Silje. – Min tremenning ble alvorlig syk. Jeg har aldri tryglet Gud mer om å gripe inn. Jeg har heller aldri kjent hvor virkelig Gud er. De hjemme sa at det bare er Gud som kan redde ham. Jeg ville ikke at han skulle dø. Og han ble helbredet. Det skjedde et under. Sånne ting gjør troen sterkere.

nbsp;

Det har blitt noen sår og skrammer for barna våre, men Gud har bevart dem

– På begynnelsen av  70-tallet skulle vi til Tanzania, og den eldste datteren vår skulle begynne på skolen, minnes Gete. – Misjonærbarna måtte til Etiopia for å gå på skole den gangen, og bo på internat.

– I tillegg var det revolusjon i landet. Jeg ba til Gud om at vi ikke måtte få visum. Men vi fikk visum! Da sa jeg til Gud: «Nå må jeg få et ord fra deg!» Og jeg fikk Jesaja 65,23: «De skal ikke streve til ingen nytte og ikke føde barn som brått må dø. For de er en ætt, velsignet av Herren, de får ha sine etterkommere hos seg.»

– Men så kom djevelen og sådde tvil: «Du aner ikke hva som skjer med henne før lenge etterpå», sa han til meg. Det var jo dårlig kommunikasjon den gangen. Brev mellom Etiopia og Tanzania tok tre uker. Da leste jeg neste vers i Jesaja: «Før de roper, skal jeg svare, ennå mens de taler, vil jeg høre.»

– Det har blitt noen sår og skrammer for barna våre, men Gud har bevart dem, sier Gete, med tårer i øynene.

Når tvilen kommer, kan jeg si: ‘Vik fra meg, Satan!’ Og: ‘Kom inn, Jesus – og bli der!’

 

– Hva resulterer tvilen  i?

– At du blir styrket i troen, sier Silje.

Gete nikker. – Enig, sier hun.

– Hva hjelper mot tvil?

– Erfaringer hjelper, sier Gete. – Og så hjelper det å gå til Bibelen.

– Jeg synes at det hjelper å be, sier Silje. – Og når tvilen kommer, kan jeg si: «Vik fra meg, Satan!» Og: «Kom inn, Jesus – og bli der!»

Foto: Frida Blaker

Siste fra hver kategori