Fortapt

Det hender at noen som holder på å tape et spill roper «Jeg er fortapt!» Det hander også at noen er så forelsket at andre sier: «Han er helt fortapt i henne!» I begge tilfellene mener vi at en har havnet i en håpløs situasjon som en ikke selv klarer å komme ut av.
 

Når Bibelen taler  om å være fortapt står det større saker på spill enn Ludo, dataspill eller forelskelser. Flere ganger hendte det at noen fikk møte den hellige Gud så nært at de ropte «Jeg er fortapt!». Profeten Jesaja opplevde det, selv om vi tenker at en sånn skikkelig profet burde ligge godt an.

Jesaja opplevde å se inn i Guds tempel med engler, altere, troner og Guds kappe. Han hørte englene synge lovsang til Gud. Men selv kunne han ikke synge med. «For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud.» (Jes 6,5)

Det er nå vår evighet avgjøres

Alle vi som  ikke er like rene som Gud selv, er egentlig fortapt. Vi legger merke til at Bibelen ikke bare sier at vi kan gå fortapt en gang i fremtiden, det står ofte slik: «Jeg er fortapt!»

Om vi taper et spill her på jorden, og skjermen sier «Game over», vet vi at det ikke skal mer enn et tastetrykk til for å få en ny sjanse. Slik er det ikke i forhold til det evige livet. Vi har bare dette ene livet før evigheten. De som er fortapt når dette livet er slutt, går fortapt. Det er nå vår evighet avgjøres. Derfor kalles helvete for fortapelsen. Jesus selv sa: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.» (Matt 7:13)

Problemet er ikke at Gud er borte, men at han er så fryktelig nær

Noen tror at  det eneste vi kan si om fortapelsen er at Guds kjærlighet ikke er der. Og det er forferdelig å ikke ha den minste stråle av Guds kjærlighet hos seg. Men Bibelen sier det enda sterkere. Fortapelsen er der Guds vrede og straff rammer.

«Kongene på jorden og stormennene og hærførerne og de rike og de mektige, hver trell og hver fri mann, gjemte seg i hulene og mellom berghamrene. Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?» (Åp 6,15-17)

De som går  fortapt føler ikke bare at Guds kjærlighet er blitt borte. Problemet er ikke at Gud er borte, men at han er så fryktelig nær. Den som ikke har tilgivelse for sine synder må bære Guds vrede. Så skjønner vi hvor fryktelig det var for Jesus på langfredag. Han måtte kjenne Guds vrede. Han gjorde det i i stedet for deg. Vi som er kristne er «frelst fra vreden» (Rom 5,9). Vi er frelst, og vi skal bli frelst.

Foto: Ian Wedlock på flickr