Fordi vi kan faktasjekke

Fordi vi kan faktasjekke

Det er mye man må velge å tro på. Men ikke alt. Noe kan man faktisk vite.

Tema

Tema for iTro i april er «Boka med stor B». I april handler alle sakene på iTro om Bibelen.

Den 22. april starter bibelkampanjen «100 dager med Bibelen«, der vi sammen leser oss gjennom 100 sentrale bibeltekster i løpet av de 100 dagene fram mot sommerens UL.

Mange kaller Bibelen og det kristne budskapet for eventyr, oppspinn, eller (hvis du er litt ekstra glad i konspirasjonsteorier) systematisk konstruerte historier fra en utspekulert religiøs gruppe som har undertrykt sannheten i hundrevis av år.

Ok.

Det er for  så vidt sant at man rett og slett må velge å tro eller ikke tro på mye av det man finner i Bibelen. Det handler jo nettopp om å tro, ikke å vite. En del av de sentrale fortellingene i Bibelen handler om folk og steder som ikke var spesielt viktige eller velkjente når man ser på det store, samfunnshistoriske bildet, og da kan man ikke forvente en mengde ubestridelige, ikke-religiøse kilder fra flere tusen år tilbake.

Likevel kan man velge å akseptere det Bibelen sier og tro at det er pålitelig. For en del av Bibelens innhold kan faktisk etterprøves. Og det viser seg altså, ikke overraskende, at det ser ut til at Bibelen er til å stole på – det vil si, mye kan fremdeles ikke bevises, men det betyr ikke at det kan motbevises.

En ganske så effektiv oppskrift på å bli ledd ut av det gode selskap

La oss ta  et eksempel. Visste du at nesten ingen seriøse historikere, arkeologer eller andre eksperter på antikken i dag vil finne på å hevde at Jesus ikke eksisterte? Å kalle Jesus for oppspinn er i dag en ganske så effektiv oppskrift på å bli ledd ut av det gode selskap i seriøse historisk-vitenskapelige kretser.

Jesus er nemlig en av de mer grundig bekreftede personer fra antikken. Det finnes førtito skriftlige kilder som nevner Jesus mellom år 0 og år 150 e.Kr. Ni av de kildene er fullstendig ikke-kristne eller ikke-religiøse, og inkluderer både historikere, politikere og komikere.

I den samme perioden er det like mange – ni, altså – ikke-religiøse, skriftlige kilder som kan bevise at Keiser Augustus noen gang levde. Pluss Lukas, så da er vi oppe i ti kilder til sammen. Med andre ord er det fire ganger så mange kilder som bekrefter at Jesus levde, som det er som kan bekrefte at Keiser Augustus romsterte i Roma.

Selvfølgelig er det  ikke alt som kan bevises (fordi kristne tekster ikke kan aksepteres som fullt ut troverdige, objektive kilder i historieforskning). Men de fleste forskere i dag mener – akkurat som oss kristne – at Jesus var en mann fra Galilea, som reiste rundt i Galilea og Judea, og som underviste og helbredet (eller, for å forholde meg objektiv, ”helbredet”).

Han lagde noe bråk og oppstyr i tempelet

De anser det dessuten som sikkert at han ble døpt av Johannes Døperen, at han reiste rundt med en gruppe disipler, at han lagde noe bråk og oppstyr i tempelet i Jerusalem, og at han ble korsfestet like ved byen.

Og så vet  forskerne at Jesu disipler fortsatte å holde sammen som en gruppe og undervise det Jesus lærte dem etter at han døde, og de lot seg ikke stoppe til tross for at flere av dem ble forfulgt og drept. Der stopper forskerne. Men man må jo spørre seg, basert på all denne sikre, påviselige kunnskapen: Hvorfor fortsatte de? Hvorfor lot de seg ikke stoppe, selv når de ble drept? Hva var det med denne Jesus?

Svaret finnes ikke i historiebøkene. Det kan ikke faktasjekkes. Men det kan oppleves – i Bibelen.

Ill.foto:  andercismo på flickr.com