Det er undervurdert gøy å si «ja ja, så får jeg være dritten i midten» på flyet.

Særlig hvis alle er godt voksne, og ukjente. På ethvert fly faller det helt naturlig å føle seg som akkurat det, der midt imellom to voksne karer som løser sudoku på sin halvgamle Samsung.

Jeg trives ikke noe særlig der i midt-setet. Litt fordi jeg er 186 cm lang. Litt fordi jeg er over 50 år gammel, og er ferdig med å være han i midten.

«Stuck in the middle» blir lett å forstå hvis en har tenkt seg på do i flyet, og sitter i midten. De to andre har enten utsikt eller lett tilgang til midtgangen.

Åndelig talt har jeg følt meg som dritten i midten på en del områder. Det gjelder særlig temaet abort.

Den ene siden

På den ene siden ser jeg en gjeng som ikke bryr seg noe særlig. De lener seg på politikerne. De er redde alle de sinte folkene som ber dem tie helt stille om andres valg. Dessuten vil de ha «fred».

Mange er skremt til taushet. En del er tause fordi de ikke lever i et avklart forhold til Gud og Bibelen selv. Det brenner under deres egne føtter, og de har bestemt seg for å sitte stille og slippe pes. Dessuten er de mange.

Det er lett å være i denne gruppen. På mange måter har disse en tilskuerplass til livet rundt seg. De kan mene noe i en samtale, noe annet i en annen. Dypest sett er disse preget av mismot og feighet.

Den andre

På den andre siden er det en helt annen gjeng. Det er sinte mennesker. Og jeg får ikke helt tak i hva som er motivet deres. De er veldig opptatt av «tiden vi lever i» og litt sånn «alt var bedre før».

Men jeg ser også mennesker som har det vanskelig: Kristne tanker om livet er ikke lengre selvsagte – ikke lenger innafor.

I denne gjengen finner vi de som har gitt opp, men lager mye lyd. Men sammen med dem sitter en gjeng som ikke har gitt opp: Målet er å få tilbake makten. Politisk og kulturelt. En slags «payback-time»-holdning.

Dypest sett er også disse preget av mismot og feighet. Gjerne med en brukket stolthet i tillegg.

I midten sitter jeg – og kanskje du?

Vi forstår litt den første gjengen, de som ikke lager bråk eller går i tog. Noe av det de representerer er ikke bare galt. Det gjelder å velge sine kamper, stå i det og være smarte. Men ikke feige!

Den andre gjengen har mye godt for seg! De kjemper og er tydelige, men motivet kan være farlig. Det kan bli kaldt og politisk, preget av drømmen om gamle dager.

Seier

Hva er en verre personlig skjebne enn å dø som en forbryter? Bli hengt naken opp på et kors, i en hovedstad, midt under en gigantisk fest, med mobbetekst over hodet? Uten å ha gjort noe galt? Hva er verre og mer urettferdig enn det?

Tenk at Jesu død, som er så katastrofalt urettferdig og endelig – ikke var et tap, men seier?

Best å være hos Gud

Hva skal vi tenke om dette?

Å tape med Gud kan ikke sammenlignes med andre tap. Å vinne mot Gud er kortsiktig – ikke endelig!

Det er alltid best å være hos Gud! Vinne med ham – tape med ham. For Gud er seierskongen! Han kan bruke de verste nederlag og snu dem til seier. Guds rike er annerledes enn alle andre riker.

Innsett tap – oppdaget Kristus

Jeg ser konturene av noe stort: Et gudsfolk som har innsett noen tap – men som samtidig har oppdaget Kristus. Tapene blir sett i lys av Golgata: Jesus som dør, helt ufortjent. Men like etterpå blir han vist fram som seierherre, nettopp fordi han døde!

Vi har nådd bunnen. Fiendskapet mot Gud har blitt så synlig at vi feirer en utvidet abortlov. De mest forsvarsløse i vårt samfunn, barna, blir truet på livet.

Avgudene er tilbake. I GT var dette guden Molok.

Du skal ikke gi noen av dine barn som ildoffer for Molok, du skal ikke vanhellige din Guds navn. Jeg er Herren. (3. Mosebok 18,21)

Nå har en ny generasjon innsett alvoret, og bøyd kne for Kristus. Vi gråter over alle tap, vi kjemper … men vi har fått øye på han som seirer!

Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!  Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren. (1. Korinter 15,57-58)