Erklære seg selv rettferdig og hel i sin ferd

Hvordan kan Job og David i Bibelen så skråsikkert erklære seg selv for rettferdige og hele i sin ferd?

Hei! Takk for et godt spørsmål!

Det er riktig at både Job og David omtaler seg selv som rettferdige, og det til og med opptil flere ganger. Dette med rettferdighet/rettferdig er et veldig stort tema i Bibelen, og vanskelig å svare kort på.

Det er både snakk om en tilregnet rettferdighet og livets rettferdighet, hvor førstnevnte er en forutsetning for den neste. Men vi skal gå gjennom en del stoff, og se litt nærmere på dette. 

Job

Job sier at han så seg selv som «rettferdig og from» (Job 12:4). Disse vennene som han sitter og prater med, endte etter hvert opp med å slutte å svare Job nettopp «fordi han så seg selv som rettferdig», til og med «mer rettferdig enn Gud» (Job 32:1,2).

Dette er noe som går igjen flere ganger i Jobs bok (Job 6:29; 34:5; 27:6). Han sier også gjentatte ganger at han «har rett» (F.eks. Job 9:15, 20; 10:15).

Men hva sier Gud om Job til Anklageren?: «På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.» (Job 1:8)

Og hvilket perspektiv har Job om det å være rettferdig for Gud?: «Kan vel et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?» (Job 4:17; sml 25:4). Det kan nesten virke som om det er en del motstridende tanker her.

David

Når det kommer til David ser vi mye av det samme. Han sier selv at han var hel i sin ferd, som du påpeker (et begrep som går litt på det samme), og at han voktet seg vel for å synde (2 Sam 22:24).

Interessant å se i forhold til David er at han ofte omtaler sin rettferdighet i sammenheng med at han ber om at Herren skal handle rett — Han bruker det på en måte som et argument i bønnen sin: «Gi meg min rett, Herre, for jeg er rettferdig og hel i min ferd… la den rettferdige bli stående…du rettferdige Gud» (Sal 7:9-11).

Også i Salme 18 ser vi dette: «Han…fridde meg ut, for han har sin glede i meg. Herren ga meg igjen for min rettferd, han lønnet meg, for mine hender var rene…For ham var jeg hel i min ferd…Herren lønnet meg for min rettferd da han så at hendene mine var rene.» (Sal 18:20-25). Og også i Sal 26:1: «Gi meg min rett, Herre! For jeg har gått fram uten skyld…»

Samtidig finner vi samme motsetning her, som hos Job; David mener også at intet menneske kan være rettferdig for Gud: «Herre, hør min bønn…Svar meg, du som er trofast og rettferdig. Gå ikke i rette med din tjener. For ingen som lever, er rettferdig for deg.» (Sal 143:1-2)

Ikke syndfrihet

Dersom vi ser andre steder i det gamle testamentet finner vi at dette gjelder ikke bare for Job og David.

Som du påpeker er begrepet hel i sin ferd er også relevant i denne sammenhengen: «Den rettferdige er hel i sin ferd.» (Ord 20:7) — det går altså litt på det samme:

«For det er Herren som gir visdom; kunnskap og forstand går ut fra hans munn. Han samler opp klokskap til de rettskafne, er et skjold for dem som er hel i sin ferd. Han verner rettens stier og vokter veien hans trofaste går. Da vil du forstå ærlighet, rettferd og rett» (Ord 2:7-9) (Se også Ord. 10:9, 29; 13:6; 19:1; 28:6,18)

Det er en link mellom det å være rettferdige for Gud, og det å leve uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter (Luk 1:5; Esek 18:5-9).

Samtidig finnes det ikke «et rettferdig menneske på jorden som bare gjør godt og aldri synder» (Fork 7:20), så rettferdigheten som omtales hviler ikke på en syndfrihet heller.

Rettferden berger fra døden, og fører til liv (Ord 11:4-6, 18-21); Den rettferdige har andre verdier enn den urettferdige (Ord 13:5-6,9; 29:27; Sal 37:21); Og den rettferdige gleder seg i Herren (Sal 32:11; 64:10; 97:11; 112:7-8; 140:14).

Aktiv trofasthet

Så hva kommer vi frem til gjennom alt dette? Dersom vi leser det gamle testamentet på originalspråket, hebraisk, ser vi at det ordet som ligger til bunn for oversettelsen av ordene rettferdig, rettferd, ha rett og lignende ikke bare betegner en juridisk rettferdighet, men det har også en undertone som peker mot en personlig relasjon og et fellesskap.

Med andre ord så beskriver disse ordene en oppførsel som oppfyller eller ikke oppfyller) de forpliktelsene man har overfor dem man er i en relasjon til; dette gjelder både Gud og mennesker. Derfor kan man også forstå rettferdigheten som David og Job taler om som en aktiv trofasthet.

Vi kan sammenligne dette med å se på skillet mellom det å være god og det å være fullgod. Det er kun én som er «den gode» (Matt 19:17), men det er likevel mulig å snakke om gode mennesker — på bakgrunn av å være fylt av Ånden (Acta 11:24; se også Luk 6:45; Matt 25:21).

David var ikke perfekt, han var ikke uten synd, men han «gjorde det som var rett i Herrens øyne. I hele sitt liv vek han ikke av fra noe av det som Herren hadde befalt ham, unntatt den gangen han syndet mot hetitten Uria.» (1 Kong 15:5).  

Det er ikke slik at David eller Jobs handlinger er den avgjørende faktor i om de sees som rettferdige av Gud, men samtidig erkjennes de ikke som rettferdige dersom de er likegyldige til å handle rett eller galt. Herrens trofasthet i frelse bygger ikke på menneskelig respons, men denne responsen skal være en konsekvens (se Rom 6).

Vår rettferdighet i den nye pakt

Våre rettferdige handlinger har ingen del i det å avgjøre om vår frelse er trygg. «Det livet jeg nå lever…», skriver Paulus, «det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg. Jeg forkaster ikke Guds nåde. For hvis vi kan oppnå rettferdighet ved loven, da døde jo Kristus til ingen nytte.» (Gal 2:20-21).

Så for oss som lever i tiden nå, etter Jesu oppstandelse, så lever vi i en ny tid — i en ny pakt med Gud, hvor rettferdigheten hviler på Jesus. For nå er vi vasket rene, gjort hellige og rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd (1 Kor 6:11).

I oss selv er vi verken «hellige» eller «rettferdige», dette er noe som ligger utenfor oss selv — i Kristus. Vi er rettferdige i relasjon til Gud på grunn av det Jesus gjorde, og troen vi får ha på ham. Jesus «ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige» (Rom 4:25)

Tit 3:4-8 oppsummerer dette fint: «Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene: Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig.

Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp. Dette er et troverdig ord og jeg vil at du skal innprente det, så de som er kommet til tro på Gud, blir ivrige etter å gjøre gode gjerninger.»