Er jeg nok?
Er jeg pen nok? Er jeg grei nok? Er jeg morsom nok? Er jeg tynn nok?
Jentesnakk
En gang i måneden er detjentesnakkmedElisabeth Ludvigsen her på iTro.
Like ofte blir detguttesnakk, medHans Arne Sanna.
Her tar vi opp alt det som jenter og gutter er opptatt av. Fra jente til jente, og gutt til gutt. Har du noe du ønsker å spørre Elisabeth eller Hans Arne om kan du sende en epost tiliTro@nlm.no, såsetter vi dere i kontakt med hverandre. Har du et tema du vil de skal skrive om – tips i vei!
Dette er spørsmål de fleste av oss går og bærer på i ulik grad. Vi har behov for å plassere oss selv på en målestokk, i sammenligning og i forhold til hverandre… Det ligger dypt i oss, dette hviskende spørsmålet som noen ganger kan omformes til et skrik: Er jeg NOK? Er jeg nok til å elskes, til å beundres, til å aksepteres?
Vi har alle et ønske og et behov for å plassere oss selv i forhold til resten av verden
Noe av det første man lærer i matematikken i første klasse er å gjøre vurderinger på størrelse og mengde satt i forhold andre størrelser eller mengder. Dette er et logisk mønster, en måte å plassere ting, hverandre og oss selv i en sammenheng og et system, og det er nødvendig. Som barn og som voksne holder vi på med dette hele livet: Større enn, mindre enn, på leiting etter likhetstegn, enten det gjelder pizzastykker i matteboken eller meg selv sett i forhold til andre. Vi har alle et ønske og et behov for å plassere oss selv i forhold til resten av verden.
Dette er likevel blitt et problematisk bilde, spesielt det siste tiåret. Vi har plutselig så mange flere å sammenligne oss med. En verden av ”perfekte” mennesker i ulike livssituasjoner møter oss i alle slags medier. Perfekte kropper, perfekte ansikt, perfekte liv, i alle fall så langt vi ser. Jeg hørte en ung jente utrykke seg sterkt, men sant: ”Når jeg ser på bildene hater jeg meg selv. Sammenlignet med dem ser jeg ut som en flodhest.” Her er det snakk om de bildene vi alle omgir oss med, i blader, på tv-skjermen, overalt.. Med tusen stemmer som forteller oss noe om hva vi mangler, hva vi ikke har, hva vi burde vært, burde gjort, er det nærmest en umulighet å nå opp til punktet man strekker seg til på målestokken, det som heter NOK.
Ubetalelig, verdifull og høyt elsket av Gud
Jeg tror det finnes en annen målestokk, Guds målestokk, der ting ser helt annerledes ut. Vi er hans verk, han har avbildet seg selv i oss. Jeg ser for meg et bilde av Jesus der han blir hengt opp på korset. I hans hender, der naglene skal spikres inn, har han tegnet mitt ansikt, og han sier til meg: Elisabeth, det er for deg!
I Jesu kors finner jeg mitt verdistempel, og min plassering på målestokken: UBETALELIG, VERDIFULL OG HØYT ELSKET AV GUD. Dette er blitt min grunn å stå på, og jeg forteller det til meg selv stadig vekk, uavhengig av hva jeg føler, for i veldig mange situasjoner føler jeg meg som et mislykket tilfelle, en ikke når opp til punktet på målestokken. Likevel gir det en viss tyngde at DEN HØYESTE GUD kan fortelle meg at jeg er nok, og lede meg i å leve som om både jeg og andre er akkurat det: NOK. La oss tro på det vi er, jenter!
”Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg. Dine murer står alltid for meg.” Jesaja 49, 16
Ill.foto: SweetOnVeg på flickr
