En tjukk rød wire

Jeg er født og oppvokst i en kristen familie. Gud og Jesus har liksom alltid vært i nærheten. Kirka hver søndag. Åpent hus på onsdager. Bordvers og aftenbønn.

For noen år siden introduserte en venn meg for apologetikk. Det var utrolig spennende å se at det faktisk finnes gode, logiske argumenter for Guds eksistens og for ektheten av Bibelen! Plutselig begynte vers som at vi skulle “elske Gud av hele vårt hjerte, hele din sjel, hele ditt sinn …”(Mark. 12:30) å gi betydning.

Det gikk faktisk an å elske Gud med fornuften også! Frem til da hadde ikke kristendommen gitt noen dyp respons i livet mitt. Jeg hadde ignorert Han på så mange områder fordi Gud på mange måter hadde vært en selvfølge i livet mitt, og noe jeg bare hadde godtatt.

Virkelig, virkelig lese!

Samtidig som noen venner og jeg samlet oss hos en bekjent for disippelgruppe, bestemte jeg meg for å lese mer i Bibelen. Jeg skulle lese den fra ende til annen, og ikke bare skumlese, men virkelig lese! Jeg skulle ikke bare lese perm til perm, men begynne å fordype meg mer i Bibelen. Som kristne baserer vi jo faktisk livene våre på Bibelen og da er det jo bare sprøtt at vi ikke vet hva som står der, er det ikke?

Når jeg leser i Bibelen i dag er det denne røde wiren som jeg leter etter

Desto mer jeg leser og søker Gud så åpner Bibelen seg bare mer og mer; Alt peker mot Jesus! Det blir mer og mer tydelig for meg at Bibelen ikke bare har en tynn rød tråd, men en tjukk rød wire. Når jeg leser i Bibelen i dag er det denne røde wiren som jeg leter etter. Noen vers er så enkle at de lett forsvinner hvis man ikke vet hva man leter etter. De oser av sannheten om Guds kjærlighet for en fortapt menneskehet. For eksempel det siste verset i brevet til romerne:

Ham, den eneste vise Gud, være ære ved Jesus Kristus i evighet! Amen.

Norge et vanskelig land å være kristen i?

Gud skal ha all ære, og det VED Jesus! Det som plager meg mest i dag, både med mitt eget liv og i felleskapet med andre kristne, er kristenbobla. Jeg har på mange måter alltid levd i den, så det er noe jeg hele tiden må jobbe meg vekk fra. Vi tenker: “Jeg er kristen og da er liksom alt greit,” eller “Vi er kristne og da trenger vi ikke søke Gud, vi kan bare gjøre hva vi vil.”

Jeg tror Norge er ett av de vanskeligste landene i verden å være kristen i. Vi som kristne tenker som resten av nordmenn: “Det er typisk norsk å være best.” Vi er liksom best i å være kristne også tror vi. Vi går bort fra hele troen vår når vi tenker slik.

Vi er hjelpeløse uten Gud! Vi er så totalt avhengig av Guds nåde og frelse fra våre synder! Vi er så totalt avhengig av Jesus! Vi trenger brødre og søstre, fedre og mødre som kan elske hverandre fordi vi har blitt elsket! Verden har også felleskap, så hva er det spesielle med et kristen felleskap hvis ikke Guds nåde ved Jesus er i sentrum?