Du er mitt barn og jeg er din Far

Jeg heter Anders, er 19 år og kommer fra Porsgrunn. Jeg har vokst opp i en kristen familie og er supertakknemlig for det, men det var ikke før i 2017 at Jesus møtte meg på ordentlig, at jeg forsto hva han hadde gjort og valgte å følge han. 

Siden den gang har jeg hatt et helt utrolig spennende liv. I disse to årene har jeg fått erfare mer av Gud i hverdagen, blitt en del av et fantastisk ungdomsmiljø og fått bety en forskjell for mange ungdommer. 

Valgte Bibelskole

Nå har jeg akkurat begynt på bibelskole fordi jeg i det siste har merket at jeg egentlig ikke kjenner Gud så godt som jeg skulle ønske jeg gjorde. Ønsket om å starte på bibelskole har jeg hatt lenge, men det valget har jeg blitt mer bevisst på i det siste. 

Jeg kan ikke si jeg hadde lave forventninger, men at Gud skulle gjøre så mye på så kort tid kunne jeg aldri sett for meg, og en av tingene han har vist er hvordan han er som far. Det har blitt et vendepunkt.

Gud som far

Jesus har alltid vært forholdsvis lett å forstå. Jeg kjenner i hvert fall ingen andre som ville valgt å dø på en så fornedrende måte for meg. Jeg har også erfart at Den hellige ånd kan gjøre store og små undre, og at han er med på å åpenbare ting når jeg sitter med bibelen min. 

Han sier: Du er mitt barn og jeg er din far.

Gud som far derimot har vært vanskeligere å forstå. Jeg vet jo at jeg er Guds barn og at han er min far fordi det står i bibelen, men har egentlig aldri skjønt hva det betyr. 

En kveld her i Stavanger, på noe som vi kaller for bønn og lovsang, skulle det endre seg. Jeg står og lovsynger og jeg kjenner jeg blir helt overveldet av Guds nærvær. Jeg begynner å gråte og setter meg, for jeg klarer ikke stå. Imens jeg sitter der med bøyd hode får jeg et syn. Jeg ser Gud sitte der på tronen sin, men hans herlighet skinner så sterkt at jeg bare såvidt kan se konturene av han. 

Jeg kan ikke noe annet enn å bøye meg ned og fortsette å lovsynge. 

Så er det som om Gud endrer form. Han slutter å skinne og blir mindre, ja nesten ynkelig. Han blir menneske og stiger ned fra tronen for å omfavne meg. Han sier: Du er mitt barn og jeg er din far. Han omfavner meg og løfter meg opp i armene sine. Jeg kan ikke annet enn å strigråte. 

Jeg skjønner at han alltid vil være der.

Jeg skjønner plutselig hva det vil si at Gud er min far. Jeg skjønner at han alltid vil være der, at han vil omfavne meg og bære meg gjennom livet, og i motsetning til våre jordiske fedre så skuffer han oss aldri.

For hver dag som går så har jeg bare fått erfare enda mer. At Gud er tre og en samtidig gir mye mer mening, jeg har begynt å se at Gud noen ganger har det litt morsomt med meg og at han hele tiden ønsker å vise meg nye ting. Akkurat slik en pappa vil. 

Og jeg er sikker på at jeg vil erfare enda mer av dette i år og årene som kommer.