«Two wonders here that I confess: My worth and my unworthiness»

Den kristne lovsangsduoen Keith og Kristyn Getty synger dette i sangen My Worth is Not in What I Own.

Det er favorittlinjen min blant moderne lovsanger. For den setter ord på dette litt merkelige: at vi er uverdige, men likevel har verdi – på én og samme tid.

Jeg opplever at det kristne menneskesynet stemmer med virkeligheten og er en sunn ramme å leve livet ut ifra. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.

Hva er greia med mennesker?

I begynnelsen skapte Gud mennesket i sitt bilde, så vi skulle ligne ham. Mennesket var selve kronen på verket av alt det Gud skapte – selv ikke den mektigste naturen og de mest majestetiske dyrene nådde opp.

Historien om Adam og Eva i Edens hage lærer oss at menneskene valgte vekk Gud og gjorde det de selv fant for godt.

Mennesket ble satt høyt, men falt dypt ned. Og begge deler hører med når vi i dag snakker om hva vi mennesker er.

Synder og rettferdig

Fra reformasjonen og Luther finner vi uttrykket «Simul justus et peccator». Det betyr «samtidig rettferdig og synder».

Hvordan kan det henge på greip? Er det ikke enten eller?

Bibelen skildrer at begge deler er sant – samtidig.

Vår gamle natur er syndig. Vi kommer aldri til å bli syndfrie i dette livet, uansett hvor hardt vi prøver. Vi er altså syndere.

Men i troen på Jesus får vi del i hans liv og rettferdighet, og blir gitt en ny natur, som vil det gode. Når Gud ser på oss, ser han ikke lenger oss som syndere, men som elskede barn kledd i Jesu rettferdighet.

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! (2. Korinter 5,17)

Når vi har gjort mye godt og holdt oss unna de verste syndene, kan vi nok tenke at vi er mer verdige og lettere å tilgi for Gud. Om vi derimot har syndet, er det vanskeligere å tro at Gud vil tilgi.

Men våre følelser og hva Bibelen sier er ofte ikke på linje.

Våre beste gjerninger og frukter vil aldri hjelpe på vår rettferdighet. For den er i Jesus alene.

For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger. (Romerne 3,28)

«Husk derfor at du til enhver tid er like verdig og like uverdig», sier Rosenius.

I møte med hverdagen

I hverdagen hjelper det meg både å huske på at jeg aldri vil bli feilfri, og heller ikke kan forvente det. Men troen min inspirerer og utfordrer meg til å være et godt medmenneske – ikke minst når det er krevende.

Om jeg møter noen som skaper irritasjon hos meg, kan jeg huske på at den personen har en verdi, akkurat som meg. Personen er likevel ikke perfekt – og det har vi også til felles.

Min erfaring viser at det kristne menneskesynet har plass til meg. At jeg er elsket av Gud. At jeg ikke strekker til og stadig trenger tilgivelse. At det er nåde nok for meg og alle andre som lar seg frelse av Jesus Kristus.

Les også: 10 lovsanger som har gitt meg viktige påminnelser