Er det én ting jeg syns er vanskelig, så er det å vente. Vente på bussen, vente på lunsjpause, vente på Gud. Det står flere steder i Bibelen at vi skal vente på Herren. Dessverre ligger ikke det helt naturlig for meg. Jeg er generelt en veldig rastløs person, som liker å få ting gjort. Da jeg var liten ventet jeg aldri med leksene da jeg kom hjem – de skulle gjøres med en gang slik at jeg kunne gjøre hva jeg ville etterpå. Problemet er at denne innstillingen ikke alltid fungerer når man får en oppgave fra Gud.

Vi skal glede oss

Det er som da jeg dro på joggetur rett etter frokost. Jeg ville komme meg ut og få det gjort. Jeg fikk raskt hold, magen min var rett og slett ikke klar. Gleden av å være ute i naturen og i bevegelse ble overdøvet av den stikkende smerten i magen.

Gud ønsker at vi skal glede oss, vi skal faktisk glede oss alltid. Gleden i å gjøre oppgaver for Ham kan bli tatt bort hvis det blir preget av stress, bekymringer og rastløshet. Når man først er stille og venter, tror jeg at Gud utfordrer oss til flere oppgaver. Oppgaver som vi kan glede oss over, fordi de er i Hans timing.

På tur til Roma

Jeg hadde store forventinger til en oppgave jeg mente at Gud hadde lagt meg på hjertet. Jeg er ikke en som ofte hører Guds stemme, men jeg tror og håper at de gode tankene jeg av og til får – de er fra han. Og da en venninne av meg på en skoletur til Roma fikk ideen om å kjøpe en bibel på italiensk og gi den til en italiener, følte jeg at Gud hadde en finger med i den tanken. Så vi kjøpte en bibel, og så begynte vi å se etter en å gi den til.

Jeg antok at vi kom til å se en gammel mann på gaten, eller ei jente som gråt på en kafé, eller at vi fikk en skikkelig «feeling» av at akkurat DEN personen skulle ha bibelen. Men vi så ingen. Det var ikke så lett å dele ut en bibel likevel, i en by med 3 millioner mennesker.

Hadde jeg feilet?

Da jeg kom hjem var jeg skuffet. Hadde jeg feilet? Det føltes slik. Men så leste jeg om Moses i en andaktsbok, en mann som stadig måtte vente på herren. Både de årene før han møtte Gud i en tornebusk, og de 40 årene han tilbragte i ørkenen med israelsfolket.

Det var utfordrende å stole på Gud de dagene i Roma, men jeg ble også helt avhengig av han. Jeg gikk mye i bønn og fikk trøst i bibelvers som ordspråkene 16:9 og Salme 37:5. Gud svarte meg altså på andre måter enn jeg hadde forventet. Det gjør ikke Gud mindre trofast, han bare tenker større tanker enn det vi har. Jeg er sikker på at Gud fortsatt vil noe med denne bibelen. Jeg gleder meg over oppgaven som ligger foran, selv om jeg ikke vet når. Jeg må rett og slett vente – og Gud kan lære meg mye i denne ventetiden.

Salme 37:5: Legg din vei i Herrens hånd! Stol på han, så griper han inn.

Ordspråkene 16:9: Menneskets hjerte tenker ut sin vei, men Herren styrer skrittene hans.