Å være frelst er ikke det samme som å fikse livet

“If you really understood the gospel, you shouldn’t be afraid of anything. You wouldn’t be a slave to anything. Not a slave to anxiety. Not a slave to criticism. You wouldn’t be a slave to anything. If you understand the truth of the gospel, it frees you from everything. How about you? Has it freed you?”

Sitatet er hentet fra en tale i Redeemer Presbyterian Church, New York, med den kjente pastoren Timothy Keller. Vi har nok hørt det før i en eller annen form. Evangeliet skal sette deg fri. Fri fra frykt, fri fra angst og fri fra depresjon. Men er det virkelig slik?

Frelst, fri og fryktløs?

Poenget mitt er ikke å henge ut Timothy Keller. Talen var så fin at jeg hørte den to ganger. Men han står som eksempel på en altfor vanlig tankegang: Tar du imot Jesus, er det ikke lenger grunn til å kjenne på følelser som frykt, angst og depresjon. De fleste av oss har nok kjent på noe av dette i løpet av livet. Og man kan spørre seg: Har ikke Jesus satt meg skikkelig fri? Er det noe i evangeliet jeg ikke helt har forstått? Jeg tror ikke det er sånn. De nedtrykte kan ha sett og forstått evangeliet like godt som den salige mannen i rullestol.

Ingen oppskrift på livet

Alt for ofte setter vi likhetstegn mellom mental styrke og tro, og sjeldent hører jeg noen ta avstand fra en slik tankegang. Evangeliet lover oss ikke mental styrke og velvære, men frelse. Bibelen er ingen oppskrift på livet, tro det eller ei. Den sier deg ingenting om hva du skal kle deg med eller hvilken skole du skal gå på. Det får du lov til å velge selv. Bibelen er en bok om frelseshistorien. I våre forsøk på å gjøre Gud større og evangeliet mer attraktivt, tillegger vi det alle mulige egenskaper. Jeg er redd resultatet blir tynn saft og skuffelser.

En annerledes frelseshistorie

Jeg ble frelst som 19-åring. For folk flest er omvendelsen noe fint å se tilbake på. For meg var det ikke det. Livet jeg ble frelst ut av bestod av masse festing og narkotika. En gang var jeg så ruset og borte at vennene mine måtte få i meg store mengder amfetamin bare for å få kontakt med meg igjen. Slik holdt vi på. For de fleste av oss gikk det bra, for andre ikke. Sett utenfra, var det lett å se at det gikk gale veien, fra mitt perspektiv var jeg der jeg ville være. Livet hadde masse positivt. Jeg spilte i et band jeg elsket. Jeg hadde gode venner. Livet var forholdsvis bekymringsløst. Helt til jeg møtte meg selv i døra. En kombinasjon av for mye rus og det å aldri lytte til egne følelser gjorde at jeg plutselig ble fylt med en frykt som ikke kan beskrives med ord. Kall det gjerne fylleangst, det var i hvert fall som om alle mine verste mareritt ble virkelighet. Midt oppi denne frykten kjente jeg Gud kalle. Jeg bare måtte bli en kristen.

Det er lett å tenke at det kun var min egen frykt som drev meg, men jeg tror ikke det. Min tante har fortalt at hun på samme tid måtte ned på kne og be for meg, og jeg tror det er den eneste gangen hun har gått ned på kne på den måten. Det var også mange andre som ba for meg i denne perioden. Det er godt å tenke på i ettertid.

Fra hasj og festing til møter, terningspill og smågodt

Jeg ble radikalt omvendt. Det var et sjokk for alle rundt meg, meg selv inkludert. Jeg sluttet med alt av rus på dagen. Det var ikke det eneste jeg sluttet med. Jeg sluttet i bandet, sluttet å høre på den musikken jeg likte. Jeg byttet vennekrets, begynte å kle meg streitere, og tok ut piercinger og slikt. Nærmest på timen hadde jeg byttet ut venner, hasj og festing med møter, terningspill og smågodt. Jeg setter det på spissen. Men da er det lettere å se at overgangen var brå. På noen dager byttet jeg ut hele min identitet. Resultatet ble depresjon og sosial angst. Folk rundt meg så et stort under. I virkeligheten var det skittent, skremmende og lite sjarmerende. De gledet seg, mens jeg ba Gud om å dø. Jeg ble sett på som en resurs, når jeg i virkeligheten trengte omsorg og noen til å ta meg imot.

Neppe troen din det er noe i veien med

Kunne det bare gå skikkelig opp for meg at Gud elsket meg som jeg var, at Jesus døde for mine synder osv., da var jeg overbevist om at jeg ville bli fri angsten og depresjonen. Hvordan kan man være deprimert når man tror på noe så stort? Dette var en av grunnene til at jeg fikk en voldsom og umettelig interesse for teologi. En vei ut av angsten og problemene. Jeg ønsker ikke å lese mitt liv inn i andres, men sliter du med noe, er det neppe troen din det er noe i veien med. Jeg er redd det er et blindspor som gjør vondt til verre.

Sannheten er at Gud har skapt oss til mennesker. Og vi mennesker er sårbare. Vi har alle en identitet. Det må vi ta hensyn til. Gjør vi ikke det, blir det krøll. Dette gjelder uansett om vi er kristne eller ikke. Sannheten er bibelsk, selv om det ikke handler om troen på korset. Vi trenger alle å vite at vi er tatt imot og elsket akkurat som vi er, ikke bare av Gud, men også av mennesker rundt oss.

Tørr å være sårbar

Jeg var så heldig at jeg fikk gå i samtale med Gunnar Elstad. Han var sjelesørger og veileder for NLM i mange år. Det hadde jeg ikke turt om jeg ikke var nødt, stolt som jeg er. Det var ikke som jeg så for meg – et sted der han skulle si hva jeg gjorde riktig og galt. Gunnar sa ikke så mye, han lyttet. Jeg ble tatt imot med hele meg og all min bagasje. En måte å si det på, er at jeg lærte å anerkjenne min sårbarhet. Og vet du hva, det gjorde meg litt tryggere. Men så lenge jeg er menneske, vil jeg fortsette å være sårbar og trenge folk rundt meg. Å anerkjenne dette er ingen svakhet, men en styrke. Gud har skapt oss slik, til felleskap med hverandre.

Selvstendighet har til alle tider vært et ideal, men skulle jeg skrevet en selvhjelpsbok hadde tittelen vært: Lær å bli mindre selvstendig, mer avhengig av andre, og mer sårbar på 1-2-3. Den hadde ikke solgt mye, men jeg tror mange ville hatt godt av å lese den :-)