Kanskje har du – som meg – et litt blandet forhold til ordet evangelisering.

Evangelisering uten megafon og pekefinger

Det kan gi assosiasjoner til megafoner, “turn or burn”-plakater og påtrengende samtaler med folk som ikke egentlig vil snakke.

Men det at vi misliker noen måter evangelisering blir gjort på, betyr ikke at vi skal la være å gjøre det.

Evangelisten Preston Perry sier at kristne ofte havner i én av to grøfter når det kommer til evangelisering. Han kaller dem Hide og Seek.

Hide – når vi gjemmer oss

Den første grøfta er Hide. Vi er redde. For å bli misforstått. For å bli avvist. For å ikke ha alle svarene.

Og ja, det kan være skummelt å dele troen sin. I en kultur som verdsetter åpenhet og søken, men som reagerer negativt på sannhetskrav, kan det føles som om vi risikerer alt.

Forkynneren Paul Washer uttrykker det slik:

«Vi gir en hyklersk applaus til folk for å søke sannheten, men ber om offentlig uthenging av de som tror de har funnet den.»

Men vi må tørre. Ikke fordi vi er perfekte, men fordi vi kjenner til noe som er sant og livgivende.

Vi vet hvor vannet finnes, i en verden som tørster.

Å tro på evangeliet betyr også å ta ansvar for å dele det.

Seek – når vi går for hardt ut

Den andre grøfta Perry peker på er Seek – når vi går ut på jakt etter noen vi kan «ta». Vi tenner en ild for Jesus, men glemmer at ild både kan varme og brenne. Når vi bruker troen som et våpen i diskusjoner, glemmer vi hvem vi snakker med.

Vi er ikke kalt til å vinne debatter. Vi er kalt til å elske mennesker.

Her er tre ting jeg har lært gjennom evangelisering.

1. Still spørsmål og lytt

Den første gangen jeg evangeliserte for fremmede mennesker var følte jeg meg usikker på hva jeg skulle si.

Men samtalen løsnet med en gang jeg fikk den jeg snakket med til å fortelle om seg selv.

I en verden der alle har dårlig tid er det å lytte og vise at man bryr seg om noen man ikke kjenner noe av det mest motkulturelle man kan gjøre.

En evangelist er ikke den som alltid har alle de rette svarene, men den som stiller de gode spørsmålene – og som lytter.

Ikke alle vil høre om Jesus, men de aller fleste vil fortelle om seg selv. Og kanskje er nettopp noen som tar seg tid til å lytte et av de største vitnesbyrdene vi kan være i dag.

2. Vær deg selv

Flere ganger har jeg evangelisert sammen med mennesker som er mer frimodige enn meg. Da kan det være lett å tenke at jeg må være som dem.

Men misjonsoppdraget rommer alle personligheter.

Derfor kan vi være trygge på at Jesus kan bruke oss som vi er. Selv har jeg opplevd at det er i de samtalene jeg selv føler meg uperfekt at den jeg snakker med blir mest berørt.

Det skinner ofte gjennom om vi forsøker å være noen andre enn oss selv. Så vær trygg på at Gud kan bruke deg.

3. Vær en venn og ta deg tid

Evangelisering handler ikke om å frelse flest mulig på kortest tid. Jesus tok seg alltid tid til den ene, til å lytte til behovene og være der for de.

Jeg har sjeldent opplevd at noen bestemmer seg for å bli Jesu etterfølgere på flekken etter at jeg har delt evangeliet. Disippelgjøring kan ta mange år.

Vær åpen for å vandre noen steg med de du møter på evangelisering. Vær en venn. Kanskje noen av de stegene er å invitere dem på middag, med i bibelgruppa eller i kirka.