1+1+1=1

Av alle kristne læresetninger er det få som sprenger vår tankekapasitet mer enn læren om treenigheten. Spørsmålet har plaget både kristne og ikke-kristne i 2000 år. For muslimer er dette nesten en hovedgrunn for å holde seg unna kristen tro. Hva kan vi si om dette?

Det første jeg  vil si er at ordet “treenighet” ikke står i Bibelen. Ordet er et teologisk hjelpeord som teologen Tertullian først innholdsbestemte. Selve læren om treenigheten ble endelig stadfestet i kirken ved kirkemøtet i Nikea i år 325.

Dette siste brukes ofte av folk som vil avvise læren om treenigheten. De sier at det bare er en lære som kirken selv fant på. En slik påstand er ikke rettferdig. Den endelige utformingen av læren var et resultat av mange år med diskusjoner.

Læren om treenigheten finner vi i Bibelen

Utgangspunktet for læren om treenigheten finner vi selvsagt i Bibelen selv. Her skal vi merke oss to ting:

1) Gud er én. Dette snakker Bibelen tydelig om. Mest kjent er trosbekjennelsen i 5 Mos 6:4: “Herren vår Gud er én”. Dette skinner gjennom i hele Det gamle testamentet og i Det nye testamentet gjentas denne læren av Jesus (Mark 12:29).

2) Jesus er Gud. Bibelen er også tydelig flere steder på at Jesus er Gud. Det finner vi både i direkte utsagn som “jeg og Faderen er ett” (Joh 10:30), i uttrykk som omtaler Faderen, Sønnen og Den hellige ånd sammen som om de var én (Matt 28:19) og i måten særlig Jesus framstilles på (han lar seg tilbe i Matt 28:17; gjør opptrer som bare Gud kan i Mark 2:5-7 og mye annet).
Det finnes færre vers som omtaler Den hellige ånd som Gud, men også de finnes. Særlig finnes de i såkalte “trinitariske formler”, det vil si utsagn hvor alle tre nevnes som om de var én (for eksempel i Misjonsbefalingen i Matt 28:19).

Vi kunne ramset  opp haugevis av steder i Bibelen som underbygger det jeg har sagt ovenfor. Problemet til de første kristne var særlig hvordan de skulle tilrettelegge og forklare denne bibelske sannheten.

Gud er én og samtidig tre

Det viste seg  ganske raskt at alle forsøk på å forklare det logisk og filosofisk var feilslåtte. At Gud er én samtidig som han er tre går ganske enkelt ikke an for vår fornuft å fatte.

Derfor valgte de å si det så enkelt som dette: Gud er én og samtidig tre. Vi forstår ikke hvordan det er mulig, men ut fra Bibelen kan vi ikke si noe annet. I én av trosbekjennelsene (den Athanasianske) fra den tiden leser vi utrolig vakre ord om dette:

 

Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd.
Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd.
Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd.
Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd.
Og likevel er det ikke tre evige, men én evig,
likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig.
På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig,
og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig.
Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud,
og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.
Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre,
og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre.

De som ikke vil bekjenne at Jesus er Gud, regnes heller ikke som kristne

Vi skal også  ta med oss at kirken har vært svært tydelig på at det kun er denne læren som er sann kristendom. De som ikke vil bekjenne at Jesus er Gud, regnes heller ikke som kristne. Derfor har for eksempel aldri Jehovas Vitner vært regnet som kristne, fordi de ikke bekjenner at Jesus er Gud. Dette er sagt skarpt i den samme trosbekjennelsen jeg viste til:

 

Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro.
Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.
Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten,
idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet.