Mark 10,28-31

Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg.» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. Men mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.»

Motstandskampen for fred i Norge

Jeg levde ikke under andre verdenskrig. Men jeg vet at uten de norske motstandsmennene hadde ting sett ganske annerledes ut i dag. Det Norge vi kjenner hadde ikke eksistert.

På frigjøringsdagen i 1945 ble nordmennene som ofret seg i krigen hedret. Det ble skrevet i avisen Oslo-Pressen: «Våre sinn er fylt av glede, våre hjerter av takknemlighet mot dem som falt i kampen og mot alle som var med og kjempet seieren fram.»

Takknemligheten for motstandsmennenes offer var enorm. Seieren var vunnet takket være dem.

I det samme avsnittet ble det skrevet: «Den fred vi nå har vunnet skal forplikte oss like sterkt som krigen og nøden bandt våre viljer til fedrelandets sak.»

De som stod igjen etter krigen så hvilken verdi seieren hadde. Den var så stor at de var villige til å forplikte seg like sterkt som motstandsmennene selv.

Like sterkt. Om de også måtte ofre sitt liv for Norges sak, så ville de det.

Jesus ofret alt

Jesus ofret alt i kampen for seier. Han visste hva kampen ville kreve av ham. Det som ventet ham var hån, tortur og dødsdom. Han kom til å bli drept.

Likevel gikk han frivillig inn i det.

Og han vant. Han ble reist opp fra de døde som seierherre. Og som seierherre tilbyr han liv og fred til oss.

Våre sinn er fylt av glede, våre hjerter av takknemlighet.

Vi kan si som på frigjøringsdagen: Våre sinn er fylt av glede, våre hjerter av takknemlighet. Takknemlighet mot ham som falt i kampen og kjempet seieren fram.

Og kanskje kan vi også si: Den fred vi nå har vunnet skal forplikte oss. Vi skal forplikte oss like sterkt til Guds sak som Jesus gjorde det. Like sterkt. Om vi så må ofre livet vårt skal vi gjøre det.

Oi. Vent litt. Nå ble dette veldig alvorlig. Like sterkt?

Jesus kaller til forpliktelse

Ja. Det ser ut som Jesus kaller oss til det, med alt det alvoret det måtte innebære.

I Mark 8,34-35 for eksempel: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld skal berge det.»

Disiplene skulle forplikte seg, og vi skal forplikte oss. Så mye er Jesu seier verdt.

Og disiplene skulle virkelig få oppleve at forpliktelsen var verdt det. De hadde allerede forlatt sin økonomiske og sosiale sikkerhet i familie og hjem. Men de skulle få hundre ganger så mye igjen, sa Jesus.

De skulle få evig liv. Det livet Jesus stod opp til som seierherre, skulle disiplene få del i.

Takknemligheten driver oss

Vi avslutter der vi begynte: Med takknemligheten. Takknemligheten for motstandsmennenes og Jesu innsats.

Forstår vi hva Norge hadde vært uten motstandsmennene? Så mye av det vi tar for gitt kunne vært tapt. Takk og lov for motstandsmennene.

Forstår vi hva vi hadde vært uten Jesus?

Og Jesus. Forstår vi hva vi hadde vært uten ham? Uten hans forpliktelse hadde ting sett helt annerledes ut. Og nå kaller han oss til å forplikte oss som ham.

Og kanskje er det først når vi selv forplikter oss at vi ser at det er verdt det?