Når kongerekken i Bibelen ikke er så kjedelig likevel

Har du noen gang prøvd å lese Kongebøkene og Krønikerne i Bibelen og kjent at det blir litt tørt?

Konge etter konge, med små sammendrag av deres virke og kategoriseringen: «Han gjorde det som var rett i Herrens øyne» eller «Han gjorde det som var ondt».

Men midt i dette ligger det en historie som treffer oss mer enn vi kanskje tror.

De stolte ikke på Gud

For noe begynte å gjøre meg trist og frustrert: Hvorfor gikk så mange konger, til og med sønner av gode konger, bort fra Gud? Hvorfor bygde de avgudsaltere?

Når vi leser litt nøyere, ser vi noe viktig: Problemet var ikke at de ikke trodde på Gud. De hadde en tro. De ba til ham og vendte tilbake til ham titt og ofte.

Men (!) de stolte ikke på ham. Når det ble vanskelig, søkte de heller raske løsninger hos andre «guder» og makter.

De manglet tillit.

Og ærlig talt, er ikke det litt gjenkjennelig i eget liv?

Stoler vi på Gud?

Det er lett å si at vi tror på Gud. Men stoler vi på ham når livet blir uoversiktlig? Når vi er redde, usikre eller utålmodige? Eller forsøker vi å fikse alt selv?

Det er nettopp dette vi ser i nordriket. Konge etter konge har ikke tillit til Gud. Resultatet er at riket faller.

Gud holder fast på sitt løfte

Men historien stopper ikke der.

Sørriket står igjen. Her ligger løftet Gud ga til David om en evig kongetrone (1. Sam 7,12f). Derfor er dette riket helt avgjørende.

Likevel skjer det samme her også: De vender seg bort fra Gud, og til slutt faller også sørriket. Folket blir ført i eksil. Alt ser ut til å være over. Har Gud glemt løftet sitt nå?

Men så skjer det noe uventet. Den siste kongen, kong Jojakin, fra Davids slekt blir ikke drept, slik man skulle forvente. Han blir spart. Han får sitte ved kongens bord i Babel og overlever (2.Kong 25,27f).

Midt i sammenbruddet holder Gud fast på sitt løfte. Slektslinjen lever videre. 

Håp også for oss

Profeten Jesaja hadde sagt at en spire skulle vokse fram fra en tilsynelatende død stamme (Jes 11,1). Og flere hundre år senere kommer han: Jesus.

• Den kongen folket egentlig lengtet etter.
• En konge som ikke svikter.
• En konge vi kan stole på.
• Ikke en konge som vipper mellom å gjøre godt og ondt. 

Det gir håp også for oss.

For selv når vår tillit svikter, svikter ikke Gud. Han holder det han lover. 

Disse historiene utfordrer oss til å ikke bare stille spørsmålet om vi tror på Gud, men om vi våger å stole på ham.