Spiser barn kake?

Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.» Matt 18,2-3

Disiplene har nettopp  spurt Jesus hvem som er en den største i himmelriket. Du så ærlige de var. Disiplene mener jeg. Lukas skriver at de hadde begynt å gjøre seg tanker om hvem som kunne være den største blant dem. (Luk 9:46). De trengte ikke si noe engang. Jesus skjønte det. Og det jo ikke så utrolig langt fra der vi er idag, nesten to tusen år seinere.

Vi har jo lært, selvsagt, at den minste er den største

Vi har jo  lært, selvsagt, at den minste er den største. Likevel sniker den seg inn, denne tanken om at; «Jada, men jeg har jo ordna bibelgruppa så bra!» Eller; «Jada, men jeg bruker jo annenhver lørdagsformiddag til å snakke med mennesker om deg!» Eller kanskje befinner vi oss i andre enden og føler vi ikke har noe å komme med. «Jada, men ikke meg Jesus, jeg får jo ikke til noen ting.» Eller; «Jada, jeg forstår at det gjelder de andre, men ikke meg nei.» Eller kanskje vi er litt her og litt der?

Jeg tror Jesus  mente det han sa. Og jeg tror han sa det fordi han virkelig elsker oss. En prest forteller en historie fra en kveld da nabogutten på tre år banka på døra hjemme hos ham. Presten så ned og hilste ham velkommen. Gutten med en forelder på hver side var fokusert, og så verken til høyre eller venstre, han hadde det bestemte blikket som gjør at øynene smalner. «Hvor er kakene?» spurte han.

Når Jesus sier at vi skal bli som barn inviterer han oss til å glemme det som ligger bak

Vi har en  lei tendens til å ta med oss bagasjen vår opp på trappa til Jesus, tidligere erfaring spesielt. Det er ikke snakk om å være barnslig i møte med Ham, snarere barnlig. Det handler om å være helt tilstede. Når Jesus sier at vi skal bli som barn inviterer han oss til å glemme det som ligger bak. Det er oppgjort, ferdig. Enten det er godt eller ondt, stort eller lite, det er irrelevant for hvor vi står i forhold til Gud her og nå. Det er nå vi er i Guds nærhet. Og han ber oss om å ta imot kakene, Guds gave.

Da er det  nåde å få være som barnet i møte med sin pappa. Åpen og ærlig. Ikke med forventninger, men forventningsfull. Lite selvbevisst, men helt avhengig av kjærligheten og omsorgen Far gir. Barnet har ingen maske som skal på eller av og spiser kake med hjertens fryd.