Jesus: Ja. Men Paulus…?

Det nye testamentet inneholder fire evangelier som handler om Jesus. Det er på en måte logisk at disse er norm for den kristne troen og at vi setter dem høyt; det viktigste ved en kristen er tross alt at man tror på Jesus. Men etter evangeliene følger flere skrifter; først og fremst en lang rekke brev av Paulus. I hvilken forstand kan disse skriftene omtales som ”Guds ord”? Paulus var jo ikke akkurat Guds sønn…? Hvorfor er egentlig disse brevene med i vår Bibel?

Han fikk også autoritet av Jesus.

Et første svar  på dette finner vi i en ørken i Syria. Det var nemlig der Jesus møtte Paulus og kalte ham til å bære ut evangeliet til hedningene (ikke-jødene). Dette leser vi om i Apostelgjerningene 9, men Paulus nevner også selv mange ganger denne kallsopplevelsen. Paulus ble forkynner, men ikke en hvilken som helst forkynner. Han fikk også autoritet av Jesus. Det er noe av dette som ligger i begrepet ”apostel,” som brukes om den helt innerste krets rundt Jesus, som ble utsendt av ham. Altså ser vi at Paulus innleder sine brev som følger: ” Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium.”

Paulus’ autoritet som  Jesu utsending og apostel kommer til uttrykk på ulike måter. For eksempel forventet Paulus lydighet for sin forkynnelse og sine formaninger. Til tessalonikerne understreker han at den som avviser hans formaninger, ”avviser Gud, som gir dere sin Hellige Ånd.” Til korinterne, som var en splittet menighet der grovt hedenskap hadde fått innpass, advarer Paulus om at han vil komme til dem og la dem få kjenne hans autoritet i fullt monn: ”Noen har blåst seg opp fordi de tror at jeg ikke kommer tilbake til dere.Men jeg kommer snart, hvis Herren vil. (…)Hva vil dere? Skal jeg komme til dere med pisken eller med kjærlighet og mildhet?”

Kontinuiteten og kontakten mellom Jesus og Paulus er faktisk langt større og viktigere enn man ofte tenker!

Så et viktig  poeng som ofte ikke er så godt forstått som det burde. Når vi nærleser Paulus’ brev, ser vi at han faktisk gjør svært rik (og kreativ) bruk av tradisjoner fra og om Jesus, først og fremst de vi har i våre evangelier. Disse tradisjonene gir Paulus lojalt videre, og han understreker at alle menighetene holder fast ved dem. ”Dere vet jo hvilke påbud vi ga dere fra Herren Jesus.” ”Timoteus skal minne dere om mine veier i Kristus Jesus, slik jeg lærer overalt, i alle menigheter.”Ha meg til forbilde slik jeg har Kristus til forbilde!” Med andre ord: Kontinuiteten og kontakten mellom Jesus og Paulus er faktisk langt større og viktigere enn man ofte tenker!

Og til slutt: Det er faktisk ganske vesentlig at den universelle kirken allerede på et svært tidlig tidspunkt innlemmet Paulus’ skrifter i sin ”kanon.” Det forteller oss noe viktig; kirken har på en avgjørende måte anerkjent Paulus’ kall og status som Herrens apostel. Derfor har man også anerkjent hans brev som retningsgivende norm for den kristne tro. Vil vi tilhøre Jesu kirke, bør vi også gjøre det samme.

Foto: John Olav Selstø