Han skal vokse, jeg skal avta
Våger vi å slippe Gud til i livene våre?
25. november 2018
Døperen Johannes hadde mange disipler, og som navnet avslører drev han og døpte. Jesus døpte også, og stadig flere gikk til ham.
Dette var en utvikling disiplene til Johannes mislikte sterkt, og de gikk til Johannes for å drøfte problemet. Da fikk de seg en skikkelig skyllebøtte:
«Han skal vokse, jeg skal avta.» sier Johannes. Her hadde disse disiplene kommet og klagd over han der nye som døpte, han som de ikke engang vil si navnet på, og så sier Johannes at han der, HAN skal vokse og Johannes selv skal avta. Det var tydeligvis akkurat dette Johannes ville, det at Jesus ble stadig mer populær gjorde ham faktisk glad.
Skulle peke på Jesus
Johannes hadde allerede understreket for disiplene sine at han ikke var Messias, men at han var sendt i forveien for Ham. Johannes sin oppgave var klar:
«Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» (Joh 1:6-8)
Johannes skulle peke på Jesus. Man kan nesten se for seg at han gjør dette helt bokstavelig når han får øye på Jesus og sier til disiplene sine: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1:29)
Jeg vil helst holde fast på mitt eget også
I dagens samfunn vil det nok oppfattes som ganske voldsomt å si noe sånt som «Han skal vokse, jeg skal avta.» Det er kanskje lettere å nøye seg med første delen. «Joda, han kan godt få vokse, men jeg vil helst holde fast på mitt eget også.»
Skal Jesus få vokse i oss innebærer det å gi avkall på seg selv. Det innebærer å gi slipp på tanken om at man skal klare alt i egen kraft. Å vokse som kristen og bære frukt er ikke noe man presterer i seg selv, det innebærer at man lar Gud få vokse.
Hvis Gud får slippe til
Et eksempel på dette finner vi når vi leser om Moses og den brennende tornebusken (2 Mos 3-4). «Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.» sier Gud.
Moses følger opp med en rekke innvendinger og unnskyldninger: «Hvem er vel jeg?», «Hva skal jeg svare hvis de spør om det og det?», «Og dersom de ikke hører på meg?», «Jeg er ingen god taler.» osv.
Til slutt konkluderer Moses med at Gud heller burde sende en annen. Han har sett på sine egne ferdigheter, hva han selv kan utrette.
Gud responderer på alt dette med at Han vil gi ham det han trenger. Hvis Gud får slippe til vil Moses kunne utføre den gjerningen han er kalt til. Moses gav til slutt avkall på sin egen selvhevdelse og slapp til Gud.
Gud tenker større enn vi kan forestille oss. Det er en allmektig Gud vi har med å gjøre. Moses trengte å slippe til Gud og gi slipp på sin selvhevdelse, på samme måte trenger vi å slippe Gud til i våre liv og la Han få vokse.
Johannes gav avkall på sine disipler og sin status for å kunne peke på Jesus, på samme måte trenger vi å gi avkall på det som hindrer Jesus i å være mester i våre liv. «Han skal vokse, jeg skal avta.» Våger vi å si det?
