Bibelteksten finner vi i Matteusevangeliet 1,18-25.

Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd.
Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet.
Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.
Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.

Sjokkerende

Det ser ut som det var så enkelt for Josef. «Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone». 

Sannheten må ha vært at det Josef opplevde var fullstendig sjokkerende.  

Den ene dagen var han en vanlig snekker på landsbygda. Neste dag var han i tillegg faren til verdens frelser. 

Navnet Immanuel

Det Josef drømte den natten var ikke bare overraskende for ham. Det var også overraskende for alle andre jøder. Barnet i magen og det engelen sa kom til å gjøre at jødene måtte se ganske annerledes på situasjonen sin. 

For det første: navnet Immanuel. Dette navnet, som engelen brukte om Jesus, betyr «Gud med oss». 

Ja, jødene trodde absolutt at Gud var med dem. Men de hadde ikke trodd at han skulle være med dem ved å faktisk selv bli menneske. 

Han er overraskende menneskelig. 

Det var sjokkerende. Kunne Gud bli noe så sårbart og vanlig som et menneske? 

Navnet Jesus

Og for det andre: navnet Jesus. Josef skulle gi barnet nettopp det navnet fordi han skulle «frelse sitt folk fra deres synder». 

Ja, jødene trodde at Gud skulle frelse dem. Han skulle gjøre det gjennom helten Messias, som Gud hadde lovet skulle komme. Men jødene hadde ikke sett for seg at Messias skulle frelse dem fra deres synder.

Jødene hadde sett for seg en politisk, nasjonal frigjører. De ventet på en ny jødisk konge som skulle frelse dem fra romerne og gjenreise en jødisk nasjon.

Les også: Skulle han ikke frelse sitt folk fra romerne? | iTro

Men frelse dem fra deres synder? Nei, det var noe annet. 

Nærmere enn vi tror

Disse tingene om Immanuel og Jesus overrasket jødene. Og kanskje overrasker det også oss. 

For det første: Gud er nærmere enn vi tror. Han ble et menneske. Han har hatt voksesmerter og dårlig matlyst. Han har blitt mobbet og forlatt, fristet og prøvet. 

Han er overraskende menneskelig. Og derfor kan han lide med oss og hjelpe oss i vår utilstrekkelighet. Det står om det i slutten av kapittel 2 og 4 i Hebreerbrevet. 

Frelser fra synder

Og for det andre: Gud frelser oss fra våre synder. 

Vi tenker kanskje på Gud som en venn som er glad i oss, en Far som gir oss det vi ber om, en mentor som skal realisere vårt potensial. Og disse tingene er sanne nok, om enn litt enkelt forklart. 

Men det var ikke hovedsakelig derfor Gud kom. Han kom for å frelse oss fra våre synder. Han kom for å ta et oppgjør med det som skiller oss fra Ham. 

En slik frelser fikk jødene – og vi med dem.