Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» (Matteus 14,26-33)

Når vi leser denne teksten i dag, er det ingen overraskelse for oss at Jesus klarte å gå på vannet. Men for disiplene var det helt uforståelig. De blir redde og tror først de ser et spøkelse.

I vers 28 ser vi at Peter ønsker å teste Jesus, når han sier: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.»

Dette synes jeg er litt rart. Rett før står det om når Jesus mettet fem tusen mennesker. Peter har akkurat vært vitne til et stort mirakel, og likevel tviler han når Jesus kommer gående på sjøen.

På samme måte kan det være i våre liv. I det ene øyeblikket står man i lovsangen på festival og kjenner Guds nærvær tydelig. Og i det neste kommer hverdagen, livet går ikke den veien man ønsker, Gud gir ikke de svarene man håpte på.

Men legg merke til at når Peter tviler, er Jesus fortsatt der.

Les også: Ferdig med nåden?

Hvor er blikket vårt?

Jeg vil sammenligne å gå på vannet med å balansere på en line. For å holde balansen må du ha blikket rett fram. Ser du til siden, mister du balansen.

På samme måte måtte Peter ha blikket festet på Jesus. Men i stedet ser han på vinden og bølgene rundt seg: «Da han så hvor hardt det blåste, ble han redd.»

Sånn er det for oss også. Vi ser på alt som skjer rundt oss – press, prestasjoner, sammenligning og andres meninger – og lar dette definere hvem vi er.

Blikket vårt bør være festet på Jesus

Da glemmer vi å se på Jesus og det han har gjort for oss. Vi glemmer at vår identitet ikke ligger i alt rundt oss, men i ham.

Peter gikk på vannet så lenge han hadde blikket på Jesus. Da han begynte å tvile og sank, rakte Jesus ut hånden og løftet ham opp.

Sånn er det med oss også. Blikket vårt bør være festet på Jesus, men alle de gangene vi ser til siden, tviler eller faller, er han fortsatt der – klar til å ta oss i hånden.

For Jesus sier:

Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matteus 28,20)