UP Tilbake
Facebook-jeget og syndsbekjennelsen

Facebook-jeget og syndsbekjennelsen

Gud tilgir. Han lar meg leve i nåden. Jeg får leve åpent for ham både med facebook-jeget, og det som er dypere ned.

Andakt

Denne andakten er skrevet av Egil Sjaastad, ansatt på Fjellhaug internasjonale Høgskole i Oslo.

Nesten hver dag er jeg innom facebook. Jeg skroller meg nedover.

Finner kommentarer på ting jeg selv har lagt ut. Ser flotte bilder. Fine fjes. Naturbilder. Blomsterprakt. Bilder av venner på tøffe fjellturer. Omtale av spennende hendelser i familien. Kjekke besøk hos venner. Møter en skal på. Kaker en har bakt. Noen ganger ler jeg høyt. Så trykker jeg på ‘liker’.

Det meste er veldig positivt. Og noe er skikkelig kult.

«Jeg har dysleksi og skriver selv»

Jeg leste et sted om vårt facebook-jeg. Det er det ‘jeget’ vi ønsker å vise oss for andre med. Facebook-jeget kan gjøre oss til skuespillere.

Men noen strever med å henge med. De er usikre på seg selv. Og livets skyggesider er ikke så lett å vise fram. De hører til under streken. Facebook-jeget handler om det som er over streken.

En sjelden gang er det noen som overrasker. De legger ut noe som det koster å vise fram på sosiale medier. Statsministeren gjorde det en gang: «Jeg har dysleksi og skriver selv», skrev hun til en som kritiserte språkfeil i hennes forrige innlegg. Flott, tenkte jeg.

Hysj-hysj-tilbøyeligheter

Jeg har vært på mange gudstjenester gjennom livet. Da har jeg bekjent: «Jeg har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.»

Facebook-stoff? Neppe. Jeg lar tankene gå.

Kan jeg virkelig snakke til Gud om … om det som er under streken? Og ikke bare om svakheter? Nei. Om synder? Konkrete synder jeg sliter med? Om hysj-hysj-tilbøyeligheter? Om fristelser som drar på meg? Om konkrete tilfeller da jeg lot dem gjøre det? Om trassen inni meg? Om mangelen på åndelighet?

Hva tenkte de, de som laget denne bekjennelsen? Og hvorfor ville de den skulle gjentas hver søndag?

De tenkte at Gud i Ordet sitt lar lyskasteren skinne ned under facebook-jeget. Det er skremmende. Men han gjør det ikke for å skyve oss fra seg. Han vil at vi skal innrømme sannheten. Endatil selve syndigheten – den onde lysten i hjertet. Og så vil han høre oss si: «For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg og tilgi meg…»

Godt å være kristen

Tomme ord?

Nei. Gud tilgir. Han lar meg leve i nåden. Jeg får leve åpent for ham både med facebook-jeget, og det som er dypere ned.

Hvordan kan Gud være slik? Det ligger i uttrykket «for Jesu Kristi skyld.» På grunn av Jesus kan han kalle meg til oppgjør. I Jesus er det han tilgir meg. På grunn av ham er Gud langmodig. Jeg slipper å tre fram med et forgylt facebook-jeg.

Og hver gang får jeg føye til en kort bønn: «… og gi meg å frykte og elske deg alene. Amen». For slik avslutter syndsbekjennelsen.

Og jeg kjenner: Det er godt å være en kristen.

John Olav Selstø

Siste fra hver kategori