Drevet av kjærlighetssorg
Kjærlighetssorg fikk Gud til å lage en plan.
12. november 2017
Jesus er fra evighet. Som Guds Sønn var han hos Faderen før verden ble skapt. Han var lik Gud. Ett med Gud.
Men han var ikke passiv. Han var en hovedaktør da verden ble skapt. Ikke noe ble til uten Jesu medvirkning. Han var selve redskapet da Gud skapte. Og han er fortsatt Guds redskap. Gud holder skaperverket i gang – ved Jesus (Joh 1,1-3; Hebr 1,3).
Smerten var en kjærlighetssorg
Men mer skal sies om ham: Jesus delte Guds smerte. Smerten over det Gud så på forhånd: At menneskene kom til å bryte med ham. Kollidere med hans vilje. Pådra seg hans dødsdom.
Smerten var en kjærlighetssorg. Den drev Gud til å legge en plan. Han delte både smerten og planen med sin egen Sønn – og Sønnen sa ja. Han gjorde Guds kjærlighetssorg til sin egen (Ef 1,4-7).
Allerede den gangen ble navnet Jesus ble bestemt. Navnet skulle passe til oppdraget: «Frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21).
Han måtte leve midt iblant opprørerne – uten selv å bli en opprører. Midt iblant de urene – uten selv å være uren. Midt iblant de selvopptatte – uten selv å bli selvopptatt. Midt iblant de likegyldige – uten selv å glemme Gud.
Han skulle elske dem. Kalle på dem. Men bli møtt av deres spott, forakt, grusomhet, pinsler. Og det aller tyngste: Han skulle ta straffen for dem. Knuses under deres syndebyrde (Jes 53,3-5). Henges opp på korset, «forbannelsens tre.» Stedet der Guds dom ville ramme ham.
En kjærlighet sterkere enn døden
Jesus ble ikke tvunget. Hans ja til Guds plan var et frivillig ja. Til disiplene sine sa han: «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far» (Joh 10,18).
Han, den allmektige, valgte avmaktens vei. Han ville ikke bruke allmakten til å berge seg selv.
De trodde de hadde taket på ham. Omkring ham lød et foraktelig ha, ha. Han vred seg i sjelesmerte. Tilskuerne så naglene som gjennomboret hendene hans. «Den hånd som skapte vår jord, ble naglet fast med jordens jern.» Men de så ikke at disse hendene bærer alle ting. Også deres syndebyrde.
En dag skal han tre fram. Da er øverstepresten Kaifas uten prestedrakt. Kong Herodes uten innflytelse. Pilatus uten vaskefat. Bødlene uten nagler og hammer. Alle som vendte ham ryggen, er da «avmaktens barn». Men selv kommer han i kraft. Som kongenes konge. «Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham» (Åp 1,7). Han kommer for å hente sin menighet.
Jesus, den dagen vil jeg rette jublende og takknemlige hender mot deg. Du vant oss til deg ved ditt eget blod. Din kjærlighet er sterkere enn døden. Amen.
