Joh 12,12-24:

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:

Hosianna!
Velsignet er han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!

Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:

Vær ikke redd, datter Sion!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.

Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. 

Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»

Koronaepidemien har fått fram det beste i oss. Vi har sjelden vært nærmere hverandre enn i denne tiden vi holder hverandre på avstand.

På den andre siden er det mye grums som kommer til overflaten i oss. For min egen del har unntakstilstandene fått fram egoisten i meg. Irritasjonen min vokser når jeg ikke kan gjøre som jeg vil.

Jeg hadde planer om å reise hjem til familien og nyte påskeferien der. I stedet sitter jeg fast et helt annet sted i landet.

Framfor å nyte et liv med kongemakt, palmegrener og hyllester, ofret Jesus sitt liv.

Det plager meg. Egoisten i meg lager barnslige furtelyder over å måtte ta hensyn til smittevern og reiserestriksjoner.

Jesu karriere kunne eskalert

For Jesus ble heller ikke påskehøytiden han red inn til slik han kunne håpet. Sett bort fra at han slapp å ta hensyn til smitteverntiltak i de smekkfulle gatene, kunne påsken blitt hyggeligere enn den gjorde.

Mange forhold lå til rette for en nydelig uke for Jesus. Folk hyllet han som konge. Med jubelrop og en rød løper av palmegrener ble han ønsket velkommen til Jerusalem.

Hvis han ville, kunne han fått tak i en stor hest trent til strid og kledd i purpur. Selv kunne Jesus hatt krone på hodet og et sverd i sliren som soldater hadde sendt lange blikk etter.

Karrieren til Jesus kunne eskalert denne påsken. Men slik ble det ikke.

En paradoksal konge

Jesus valgte et fredfullt og svært lite skremmende esel i stedet for stridshest og sverd. Han valgte å bli herset med i stedet for å bli vartet opp.

Jesus døde en død som herliggjorde Faderen, framfor å leve et liv som herliggjorde ham selv. Dette til tross for at han forstod hvilke grusomheter det innebar. Senere i Johannes 12 sier Jesus: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!».

Framfor å nyte et liv med kongemakt, palmegrener og hyllester, ofret Jesus sitt liv. Det paradoksale er at det var ved nettopp dette Faderen opphøyde ham som konge. Som det står i Filipperbrevet kapittel 2:

«Da han sto fram som menneske,

fornedret han seg selv

og ble lydig til døden, ja, døden på korset.

Derfor har også Gud
opphøyd ham til det høyeste
og gitt ham navnet over alle navn.»

En slik konge har vi mennesker. En som ikke er opptatt av å få en mest mulig behagelig påske selv, men av å gi Faderen ære og mennesker glede.

Godhetens konge

Og siden Jesus er slik, tror jeg han er en konge som gleder seg over godheten som blomstrer under koronaepidemien. Han jubler over den kjærligheten og omtanken vi viser i denne vanskelige tiden.

Samtidig er Jesus en konge som ønsker at vi skal legge fra oss egoismen vi kan kjenne på også i disse unntakstilstandene. Slik han ikke er opptatt av egen vinning, skal vi ære Gud og elske mennesker.

I Filipperbrevet kapittel 2 står det slik: «Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!»