Alltid enda større

Jeg setter min bue i skyene; og den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden. Når jeg samler skyer over jorden, og buen blir synlig i skyene, da vil jeg komme i hu den pakt som er mellom meg og dere og hver levende skapning. 1. Mos 9, 13-15

Her om dagen  var jeg gratispassasjer på Øyafestivalen, det vil si at jeg kikket innom fra broen like ved, i solskinn og regn om hverandre. Trash metal var i full gang på en av scenene. Jeg har ikke noe i mot sjangeren, men valgte å følge mine musikalske preferanser til de mer avdempede trubadurene på scenen bortenfor. Men jeg fikk med meg litt tekst først: ”I am evil, God is evil,” eller noe sånt. Hardt og svart, og tilsynelatende oppsternasige til Gud (uten at jeg sjekket det noe nærmere, mye ligger vel i estetikken).

«Gud er alltid større

I alle fall , over scenen de sto, på himmelen, hadde noen funnet på å sette en klar og nydelig regnbue. Jeg kunne ikke annet enn å smile litt på innsiden og tenkte at menneskene er jo litt søte. Vi tror vi har forstått tingene. Har taket på Gud liksom, og velger å plassere ham et bestemt sted, kanskje på søpla til og med. Men Gud er alltid større. Større enn de som viser han fingeren, og større enn de som blir indignerte over dem som viser fingeren. Gud spanderer en regnbue og sier at han elsker deg likevel. Han skapte deg jo.
Gud skapte menneskene slik de skulle være, men de prøver så mange slags påfunn. Fork 7, 29